02/11/2010

*babyblues!





























dette bildet ble tatt for nøyaktig to år siden - på kvelden den 2. november 2008. den nydelige gutten
som haddde kommet og blitt en del av den lille familien vår tok livet med knusende ro og sov trygt på mitt bryst. værre var det med meg. jeg klarte ikke å sove, jeg klarte ikke å spise og jeg klarte ikke å amme. det eneste jeg klarte var å gråte. og det gjorde jeg mye! 
jeg ble rammet av en skikkelig babyblues som varte til jonathan ble godt over fem måneder gammel. jeg brukte svært lang tid på å venne meg til mammarollen og alt det innebar. jeg slet med amming og brystbetennelse, jeg slet med å tilpasse meg den lille gutten og det såreste av alt; jeg slet med å
finne morsfølelsen! fra alle instanser rundt meg fikk jeg høre om denne fantastiske morsfølelsen som  kom automatisk og hvordan den bare overgikk alle andre følelser. jeg prøvde å finne den, men uansett hvor mye jeg kjente etter så uteble den. jeg kjente at jeg ville ha kjempet for ham med nebb og klør hvis det skulle skjedd ham noe, men den ubegrensede kjærligheten var ikke der - jeg kunne i allefall ikke kjenne den. jeg fikk superdårlig samvittighet for at jeg ikke klarte å føle dette, og ble mer og mer frustrert..var jeg helt unormal og følelsesløs?! til folk rundt meg smilte jeg og sa at alt var topp, og at det var fantastisk å bli mamma. inne i meg var det kaos.

sakte men sikkert roet ting seg ned. brystbetennelsen forsvant og ammingen begynnte å fungere. jeg klarte etterhvert å tilpassse meg vår nye tilværelse og best av alt: morsfølelsen og den ubegrensede kjærligheten til jonathan kom! det tok bare litt tid. tid til å venne seg til et helt nytt liv og tid til å bli kjent med denne lille personen som hadde dukket opp i livet vårt. jeg skulle ønske at noen hadde advart meg på forhånd at dette kunne skje. jeg var mer eller mindre uforberedt, og helt overbevist om at jeg som "alle" andre kom til å tre uproblematisk inn i mammarollen. i ettertid har jeg forstått at det er ganske mange andre som også sliter i begynnelsen. og jeg har forstått at det er ok å føle seg frustrert og at det er ok om det tar tid å finne fram til den ubegrensede morskjærligheten. for den kommer! og når den kommer så overtar den hele deg  og fyller deg med en lykke som du ikke ante fantes!

jeg skriver ikke dette innlegget for at dere skal synes syndt på meg. jeg skriver dette innlegget for å skape en åpenhet rundt det og slite med å tilpasse seg mammarollen. det er ok! jeg er i alle fall et bevis på at det ordner seg; selv om jeg slet i starten, så elsker jeg å være mamma og jeg elsker jonathan med en så ubegrenset kjærlighet at det nesten er litt skummelt!

stå på alle mammaer der ute - dere er fabelaktige!

33 comments:

  1. Så veldig fint innlegg! Flott at du er så åpen om dette! Jeg tror det er mange som sliter med dette og som ikke har noen å prate med om det som er vanskelig. Alle forventer morslykke, og det føles leit å ikke innfri. Ikke minst overfor en selv og den lille. Godt at det finnes noen som setter ord på hvordan det også kan være.

    ReplyDelete
  2. Nydelig bilde...helt vakkert! Vet så godt hva du snakker om. Godt det kommer med brask og bram etterhvert :-)

    ReplyDelete
  3. Gratulerer så mye med en flott to-åring! Du er også flott, heldige Jonathan! Mye skal på plass når man får barn. Det er STORE omveltninger på livet. Ikke rart vi bruker noen måneder på å venne oss til alt ansvaret. Så fresh du var på bildet foresten!! Takk for åpenheten. Klem.

    ReplyDelete
  4. Gratulerer med 2-årsdagen som var! Jonathan er en utrolig skjønn og sjarmerende gutt, det er lett å se ut fra de mange fine bildene vi er heldige å få se! Og det er også lett å merke din klokskap og kjærlighet. Om den kom sent, kom den i hvert fall godt. Flott at du setter fokus på dette, for det er virkelig en del i den samme situasjonen. Det er mange utfordringer i livet og foreldreskapet som føles lettere å bære når man vet at man ikke er den eneste. Forresten var reportasjen i 123 kjempefin!! God klem fra Bergen

    ReplyDelete
  5. Tommel opp! For fine Vigdismor.

    ReplyDelete
  6. For et flott innlegg!! Det er et viktig tema du tar opp..

    Jeg ble heldigvis "advart" av en kollega om at det også kan være på denne måten, og at hun hadde grått i 14 dager:) På den måten hadde jeg kanskje ikke så høye forventninger...

    Morskjærligheten kan komme på mange måter..:)

    ReplyDelete
  7. Jeg giver de andre ret! Og må sige, at også nr. 2. kan være svær at rumme, så husk det, hvis der bliver en 2. gang.

    Mærkeligt at vi alle går rundt og lader som om, at vi er perfekte mennesker, når vi nu alle ved, at det sjældent findes.

    Hilsen den Uperfekte Mor!

    ReplyDelete
  8. Så fint at du deler dette. Jeg og,ble veldig overrasket over at denne så mye omtalte morsfølelsen ikke kom med en gang.. Det er vondt og rart og måtte "late som" alt er bra, når det er helt kaos på innsiden.

    Takk for at du tar det opp :)

    ReplyDelete
  9. Kjœre Vigdis, takk for at du skreiv dette innlegget!! Jeg hadde det akurat sånn jeg og!! Det var fœlt..jeg bare gikk rundt og var redd, usikker, helt i sjokk over ansvaret og lei meg for at jeg ikke følte denne utrolige morsfølelsen som alle snakket om..Men heldighvis så ordnet det seg etterhvert!! Når jeg tilpasset meg rollen og ble mer sikker i den så kom den herlige og fantastiske følelsen av å vœre mamma♥ Stor klem til deg*

    ReplyDelete
  10. Kjempe fint at du deler, jeg har selv hatt en ganske lang og tøff "babyblues". Jeg satt å gråt i ukesvis, og i mange måneder gikk jeg å bar på en stor klump i brystet som jeg ikke kunne sette ord på. Alt var bare kaos.
    Jeg har vært relativt åpen om dette selv, og det har vist seg at det er ganske mange som sliter med samme problem.
    jeg var totalt uforberedt, hadde ikke fått noe informasjon hos jordmor om at barseltiden kunne bli så vanskelig. Jeg skulle ønske det var mer fokus på dette i svangerskapsomsorgen.

    Må også legge til at om man føler man sliter, ta kontakt med helsestasjoen, ta i mot samtaletilbud hos jordmor, helsesøste eler psykolog - Det hjelper!!

    Hedigvis går det (for de fleste) over. For min del ble tilværelsen fullstendig forandret da jeg sluttet å amme. Nå er gutten 5 mnd og jeg 100% lykkelig og morsfølelsen og kjærligheten til min sønn overgår det meste!!!

    ReplyDelete
  11. Så godt lese en slik historie også. Takk for at du deler den. Man hører ofte om alt som er rosenrødt-godt med slike ærligheter også. Og fint å høre at det gikk over.

    Fin uke til deg!

    ReplyDelete
  12. Syntes det er bra at skaper en større åpenhet rundt dette temaet.
    Har selv ikke blitt mor enda, men kan lett se for meg at jeg kan havne i en lik situajson som det. Tiden vil vise.
    Godt å lese at du kom deg gjennom den vanskelige tiden og fant den mye omtalte morsfølelsen :) :)

    ReplyDelete
  13. Tusen takk for at du delte dette :) vi er mange som har vært der.

    T.

    ReplyDelete
  14. Jeg kjenner meg godt igjen i det du skriver.

    Gratulerer med 2 åringen!

    ReplyDelete
  15. Nydelig bilde, og et fabtastisk innlegg, tror det er viktig å snakke om sånt, for veldig mange sliter i begynnelsen, men tør ikke snakke om det for det er lissom litt tabu å snakke om... Så bra at du åpenhjertlig forteller din historie så andre kan tørre å snakke om det de føler.... Fantastisk mamma er du ;)
    klem victoria

    ReplyDelete
  16. Det med fødsler er kompliserte greier. Jeg har f.eks aldri opplevd det å få en av mine opp på brystet, slik jeg ser på tv på slike idyllfødsler. Vilde ble jo spretta ut av magen - ettersom hun hadde valgt å legge seg feil vei inni magen til mammaen sin. Når hun var ute, ble jeg dopa ned og sydd igjen - og lå på overvåkninga flere timer. Det var den starten ;O. Tobiasen tok helsepersonellet rennafart à la 60 meteren ut av fødestua etter at han ble dratt ut av sugekop. Han hadde ligget i fostervann han hadde bæsja i. Veldig dumt å bæsje inni mamma - han har fått høre det etterpå ;). Dårlig informasjon om det som hente HUX FLUX, slik at jeg gikk i beredskap og litt forsvar. Det eneste som skjedde var at han gulpet ekkelt fostervann og var kvalm de første timene, men da var allerde jeg i en forsvarsposisjon og hadde distansert meg litt. Gikk og triller denne gutten på fødeavdelingen - og skjønte ikke helt at han var min og morsfølelser - hvor var de? Jeg brukte litt tid med Tobias jeg også, selv om han var min nummer to. Men det også gikk seg jo til ;). Heldigvis.

    Det er veldig fint at du setter søkelyset på at ting ikke alltid går etter idyll-boka. Og at noen tør å sette ord på det. Det er eneste måten å spre budskapet om at det ikke alltid er helt A4. Me like.

    Når dere fikk verdens herliste krølltopp, er det jo ikke vanskelig å forstå at han er lett å bli morsglad i ;).

    Hadde forresten 24 stk tilfeller av brystfeber de tre første månedene med førstefødte. Det er ikke sånn man er forberedt på. Andre gangen hadde jeg 0, så det ser slike ting som kanskje går enklere i runde 2.

    Nå er klokka 03.57, og jeg skal prøve å gå litt søvn igjen. Klem

    ReplyDelete
  17. Mammaen til Syver3 November 2010 at 08:57

    Mamma! Mamma! Mamma! Verdens fineste og vanskeligste ord.

    ReplyDelete
  18. jah, og der kom tårene sånn på morrakvisten...* kjempefint innlegg, vigdis. jeg har npk vært ganske heldig begge gangene, og fikk morsfølelsen umiddelbart - men likevel, den overveldende kaosklumpen har jeg hatt. det er så STORT. og det blir egentlig ikke mindre andre gangen, selvom morshjertet allerede er "åpnet", det er annerledes, og voldsomt på flere måter. det er godt når det roer seg, og man blir trygg, og ser at man får det til.
    tusen takk for at du var så modig og ærlig!

    og takk for kommentaren på innlegget mitt! ja - kom på besøk! det hadde vært superkoselig.

    ReplyDelete
  19. Fint tilbakeblikk!! Som trebarnsmor, har jeg gitt alle mødre tittelen: Hverdagsheltinner!! For det er det vi er!!

    ReplyDelete
  20. This comment has been removed by the author.

    ReplyDelete
  21. *Utrolig fint innlegg Vigdis!!! <3 Sitter her og gråter for jeg synes du skrev så bra.. Det er så viktig å ta opp babyblues temaet for det har et ufortjent tabu-stempel og sånn skal det ikke være!! Jeg er superstolt av deg og sier igjen det jeg alltid har sagt: Reisæter familien er verdens nydeligste småbarnsfamilie! Vi elsker dere!

    Mange klemmer fra Bettina & Jeanette* ;o)

    ReplyDelete
  22. Hei Vigdis

    Første gang jeg legger igjen kommentar her inne.. Selv om jeg er fast leser av den fine bloggen din, det skal sies:)

    Ville bare takke for fine, ærlige og kloke ord. Om ca to måneder blir jeg selv mamma for første gang. Midt oppi alle de gode glede-seg-følelsene,kjenner jeg også at jeg gruer meg til alle forventningene som følger med morskapet og den nye livssituasjonen. Ditt innlegg ga mye å tenke på, på en god måte. Takk skal du ha:)

    ReplyDelete
  23. Jeg sier som Nadja: Tommel opp for deg fine Vigdis!

    ReplyDelete
  24. Så fint at du deler dette. Flere skulle få lest dette når de selv gjennomgår en tilsvarende tøff periode i livet. Tror du det ville ha hjulpet deg om du visste at flere hadde det slik da du gjenomgikk dette?

    ReplyDelete
  25. Et ærlig og fint innlegg, som jeg vet vil hjelpe mange som er ny i mammalivet. Det er utrolig viktig at vi våger å vise alle sidene av det å være mamma, selv de vi ikke helt tørr å sette ord på. Modig gjort. Godt skrevet med en god dose kjærlighet mellom og på linjene:)

    ReplyDelete
  26. Fint skrevet! Det er overveldende å få barn, både på godt og vondt. Forventningene til morsrollen, både fra en selv og omgivelsene, kan tidvis være i overkant store. Jeg synes det er bra og viktig med slike innlegg, for det skaper en viktig og realistisk kontrast i en sfære av mammablogger, der hovedfokus ofte ligger på alle de tingene man mestrer og på hvor bra man gjør det.

    ReplyDelete
  27. Kjempefint skrevet. Min storesøster hadde det på akkurat samme måte. Tror det er veldig mange fler enn man vet om.
    Marte ;)

    ReplyDelete
  28. *takk for fine tilbakemeldinger på innlegget - setter stor pris på det!!
    og svar på ditt spørsmål, anne marie: ja, jeg tror det ville hjulpet meg om jeg hadde visst om andre, eller snakket med andre, som hadde det slik som meg! da hadde jeg muligens klart å roe meg litt, og forstått at jeg ikke var helt unormal og at morsfølelsen antakeligvis ville komme etterhvert. det værste er å gå rundt med en slik følelse alene, og ikke tørre å si til noen at man har det vondt* fin kveld til alle fine folk der ute* vigdis

    ReplyDelete
  29. Så tøff du er som skriver om dette. Siden jeg har slitt med depresjoner før, hadde jeg et veldig bevist forhold til dette og hadde snakket med legen min om dette. Noe som gjorde at jeg tenke, at ting blir som det blir og ikke tenke "jeg kommer til å bli som alle andre", tror det er viktig når en står over enn sånn omvelting. For enn aner jo ikke hvordan ting kommer til å bli;o)

    Gratulere med vel overstått 2 årsdag i huset. Han er nå så søt den gutten deres.

    ReplyDelete
  30. Gratulerer med den lille sin store dag! :)

    Ble ordentlig rørt av innlegget ditt og kjente meg så godt igjen...

    Ble faktisk så rørt at jeg lurer på om du kunne tenke deg å skrive noen ord om det å bli mamma for første gang på en ny side jeg og en kollega har laget "livsstrategi.org". Vi skal igang med kurs for nybakte mødre nettopp på grunn av slike følelser og erfaringer som du skildrer. Vil gjerne også dele ulike opplevelser gjennom bloggen vår, slik at andre i samme situasjon kan kjenne på gjenkjennelse og trygghet i at det vil gå bra til slutt.

    Blir kjempeglad om du vil dele din erfaring :)

    Klem Tone

    ReplyDelete
  31. Takk for at du skrev dette innlegget, det rørte meg!
    Ble selv mamma for et par måneder siden, og hadde hva jeg vil kalle en ganske tøff baby blues. Gråt hver dag i 14 dager, en vond klump i halsen i noen uker til.. Uvurdelig støtte fra mamma og mannen i denne perioden, men etterhvert begynte jeg å skamme meg sånn over disse følelsene at jeg kanskje har innbilt meg at det har gått helt over. Selv om jeg stortsett er lykkelig i dag og ser på sønnen min og føler glede, er jeg usikker på om den store kjærligheten kan ha truffet meg enda??
    Luksusen ved at mannen min tok seg fri fra termin frem til barnet er 3 mnd, har nok gjort at jeg ikke har vært så mye på egenhånd med gutten vår. For jo mer jeg er det nå om dagen, jo bedre blir det:) Men jeg var helt uforberedt på dette, og selv om jeg hadde hørt om det trodde jeg ikke at dette eller ammeproblemene skulle treffe meg.. Det aller tyngste er vel at jeg ser tilbake på de første par ukene hans som ganske tunge, i stedenfor en tid fyllt av lykke som jeg virkelig trodde det skulle bli!

    ReplyDelete
  32. Takk for dette innlegget, det har jeg lest med jevne mellomrom de siste fem månedene- det hjelper!!

    ReplyDelete