29/01/2012

*fornuft og kjærlighet!




























da jeg leste dette innleget på foreldremanualen, fikk jeg lyst til å dele noen av mine tanker om barneoppdragelse. da jeg gikk
gravid med jonathan, og ikke ante noen ting om hvordan det var å ha barn selv, lagde jeg meg en hel del teorier om hvordan jeg
skulle være som mor, og om hvordan mitt barn skulle bli ut i fra disse teoriene. til dels var disse teoriene selvlagde, og til dels
var det teorier jeg hadde lest i ulike bøker. hvor vanskelig kunne det egentlig være?! hvis jeg bare gjorde sånn og sånn, så ville
han sove hele natten, sitte pent ved bordet og spise all maten sin, han ville være høflig mot alle voksne,  og dele alle lekene sine
med andre barn. han ville aldri hyle i trass på offentlige steder, og han ville høre på alt jeg sa. tror dere at det ble slik? ikke akkurat!
jeg oppdaget ganske raskt at jeg nok hadde vært  utrolig naiv og veldig kjepphøy med disse tankene. det fungerer ikke alltid å "bare
gjøre sånn og sånn", og så får man det slik som man ønsker. det er så mange ulike faktorer som spiller inn. jeg er absolutt ingen ekspert
på oppdragelse, og med bare 3 års fartstid på baken, er det fortsatt tusen ting jeg lurer på, og ikke vet hvordan jeg skal gjøre på best
måte. det eneste jeg vet sikkert er at vi som foreldre har et kjempeansvar hvilende på våre skuldre, og akkurat det kan skremme livsskitten
ut av meg mange ganger!! at det er thomasen og jeg som har hovedansvaret for å forme jonathan til å bli et selvsendig menneske som på
et eller annet tidspunkt skal ut å stå på egne ben, synes jeg er kjempeskummelt! men det er også veldig fint! for meg er det den mest
meningsfulle oppgaven jeg noensinne har blitt pålagt, og jeg håper, og tror, at det kommer til å gå bra. vi gjør langt i fra en perfekt jobb,
og vi går nok på trynet støtt og stadig, men vi gjør vårt beste!  når alt kommer til alt så tror jeg personlig at man kommer veldig
langt med trygghet, masse kjærlighet, god kommunikasjon og en stor porsjon sunn fornuft (og en liten dæsj Jesper Juul)!
og så får man jo bare håpe og krysse fingra på at det blir mennesker ut av dissa små rakkerne!

nå er jeg veldig spent på hva slags meninger dere har om barneoppdragelse! hva fungerer (eller fungerer ikke) hjemme hos dere?
del gjerne med dere, vettja! fin søndag*

14 comments:

  1. Å gi barna tid, kjærlighet, ros, faste rammer, samtale med dem, gjøre ting SAMMEN med ungene og være et bra forbilde er det jeg mener er det viktigste.

    Kunne komme med tusen pedagogiske og psykologiske punkter om at sånn og sånn skulle det være. Men av egen erfaring som mor, lærer og førskolelærer er det disse ganske enkle, fornuftige tinga som er kjernen.

    Hilsen fra Katla

    ReplyDelete
  2. Sitter her på sofaen med en stadig voksende kul på magen og tenker: Herregud! Sånn er jeg og. Med det mener jeg at jeg fremdeles tenker at mitt barn skal blir så bra. Hvor vanskelig kan det være å oppdra barna til å bli høflige, respektere voksne, legge seg når jeg sier og så videre. Og jeg skal i alle fall ikke får sånne barn som X og Y (nevner ingen navn men har mine tanker). Også innser jeg at i tillegg til å ha planen om å bli en sporty mor, gjøre karriere og i tillegg ha tid til å holde et flott hjem så innser jeg raskt at denne illusjonen forblir nettopp dette... En illusjon. Vi har snakket mye om oppdragelse. Jeg kommer fra en relativt streng oppvekst, men ser ikke noe galt i det. Jeg mener barn trenger rammer. De trenger rutiner, regler, og de må lære seg å forholde seg til andre. Men barn trenger også frihet til å bli hørt og til å "finne seg selv" i denne verden. Og klarer jeg i det hele tatt å oppnå dette, så håper jeg at det hjelper langt på vei (for jeg tror ikke dette blir en lett jobb, jeg er ikke av den oppfatning av at unger bare er kos og klissete klemmer). Jeg gleder til å møte vår lille pjokk, men jeg må innrømme det også er en overveldende tanke å snart skulle bli mamma. Da hjelper det å høre at andre har tenkt akkurat det samme, justert kravene og allikevel får hverdagen til å henge i hop.

    Kirsti

    ReplyDelete
  3. Vi hadde også bestemt oss for hvordan vi ville ha det. Og visse ting er fortsatt ikke greit og akseptabelt. Samtidig så kom det ut et eget lite menneske med egne meninger om både dette og hint. Og noen ganger må man ta ting underveis.

    Jeg har forøvrig en venninne som jeg har hørt i ettertid at har hatt ganske mange og bastante meninger om hvordan vi er som foreldre. Nå har hun baby selv og det er ikke bare jeg som lener meg tilbake, smiler fårete og tenker "bare vent...".

    Romslighet, aldri holde tilbake kjærlighet og gode orde, be om unnskyldning når man som voksen har vært dum, være sammen, høre på hverandre, respekt... alt dette bidrar til at et lite menneske får meg seg det det trenger. Noe av det i hvert fall.

    ReplyDelete
  4. Jeg også, blir skremt av tanken. Det er en vanvittig stor oppgave, og det blir tøffere og tøffere! Det er spennende å se hvor forskjellig man gjør ting, at man velger å gjøre det som fungerer for OSS. Vi har et vennepar som gjør så mange ting annerledes enn oss, men de har flotte barn de også :) Det er mange meninger, og spesielt de vennene mine uten barn har klare forestillinger om hvordan de kommer til å gjøre ting. Vent å se tenker jeg da! :)

    En annen ting er at de er så forskjellige disse små, ting som fungerte på førstemann trenger ikke fungere på neste osv. Det er viktig at vi som foreldre er enige om oppdagelsen også :)

    ReplyDelete
  5. Mannen min spurte sin far om råd da vi ventet vår første og det han fikk som råd var: Bare gi masse kjærlighet så ordner det meste seg!
    Det høres litt klisje, men barn som blir sett og elsket for den de er uansett hva de har gjort vokser opp til å bli trygge og harmoniske mennesker. Vår sønn er nå 10 år og en trygg og god gutt som fortsatt er kosete og kjærlig.
    Vi har gått på trynet mange ganger og jeg kjenner at jeg tar feil avgjørelser når jeg er sliten eller stresset. Derfor pleier jeg si unnskyld hvis jeg kjenner at jeg reagerte feil og det har jeg lært fungerer god. Jeg tror det viktigste for barn er at de blir sett og godtatt . Jeg tror også det er viktig at man ikke forandrer hele livet sitt selv om man får barn, men innlemmer barnet i sitt eget liv. Barn trenger foreldre som har det bra :) Lykke til med barnet i magen!

    ReplyDelete
  6. Veldig fint og ærlig innlegg. Jeg kjenner meg godt igjen. 3 1/2 års erfaring som mamma har lært meg at tid og tålmodighet er viktig. Og å akseptere rot (ikke alltid like lett...) at planer ofte må være av det spontane salget, og at uansett hvor mye man tenker at "slik blir det, for det har vi planlagt", så blir det med en vri- på den måten den lille sjefen har bestemt at det skal være;-)

    Og det er utrolig hvor mye bedre alt blir med en gang man slutter å høre på så mange "gode råd", og kjenner etter selv hva som føles rett. For det er ingen fasit.

    ReplyDelete
  7. huff barneoppdragelse er saa vanskelig og du skal se det morsomme med aa faa et barn til - at det blir saa langt fra likt - til foerstefoedte - JEG skal ikke engang paastaa at jeg har proevd aa oppdra dem likt, det var vel meningen, men livssituasjonen forandrer seg, erfaringer rikere er man jo blitt - ikke for det - du maa ikke tro at barn nummer to blir mye bedre alikevel, eller at det blir lettere - det er jo foedte et helt nytt barn og ikke bare kanskje er det et annet kjoenn, men det virker ikke som det snakker samme spraaket engang... Jeg maa si at jeg foelte i mange aar at eldstemann gikk paa skinner, ja og saa plutselig kom han i de fryktelige foer tennaarene, som i vaart tilfelle begynte tidlig - men jeg foeler gudskjelov at vi er tilbake igjen der vi burde vaere, til tross for at jeg er uttrolig redd - ja mye mere enn foer at han skal glippe unna og at han skal falle utfor og bli noe helt annet enn hva noen ville oensket, men samtidig gaar det ikke ann aa klemme de fast intil brystet - ikke er jeg typen som gjoer akkurat det heller - sikker mange som syns jeg han faa mye ansvar og mye frihet - men jeg haaper han laerer av frihet under eget ansvar, saa lenge han gjoer det han faar beskjed om og er til aa stole paa.......
    Vesle soestra hans er en helt annen sak, der driver vi med konstant temming i haap om at det ikke er for sent naar hun kommer i tennaarene - hun er en hard negl, soetere og mere kosete enn han eldste - men med et temperamang som ikke ligner noenting...
    Erfaring...hjelp, her gjoeres lite etter boka - kanskje det jeg er mest streng paa er sengetider - vanskelig aa oppdra eller diskutere elle faa et troett barn til aa forstaa noe som helst - vurderer hva som maa diskuteres og krangles om mens mye veldig mye blir til under veis...
    Jeg hadde trodd det skulle bli mye mere altomslukende og det er det jo ogsaa - i hverdagen, men har ikke noe problemer emd aa leve mitt liv ogsaa og har et stort oenske om at baade mann og barn kunne reise vekk og la meg vaere hjemme alene - det har jeg ikke vaert paa 14 aar;-) At jeg reiste hjem til Norge helt alene i fjor til paaske ( og begravelse!) var en helt uttrolig utenfor meg selv foelelse - sette seg paa flyet for foerste gang paa 13 aar og ikke behoeve aa tenke paa noen andre enn seg selv, var en med blandede foelser;-)
    Jeg er helt sikker paa at du og dere gjoer en super jobb med lille Jonathan og at INGEN andre kunne gjordt en bedre jobb!!

    ReplyDelete
  8. Innlegget ditt minnet meg noens sitat, kan ikke huske hvem sitt sitat, men det stod noe slik: "Før jeg hadde barn, hadde jeg 6 teorier om barneoppdragelse! Nå har jeg 6 barn og ingen teorier!"

    ReplyDelete
  9. TID er nøkkelen til alt! =)
    Og gode svar...

    Jeg svarer aldri "bare fordi at.."
    eller "at det bare er sånn.." eller "fordi, at mamma sier det"..
    Jeg syns det er viktig å alltid gi svar på det barna spør om.

    De er modne for svar på de spørsmål de stiller, NÅR de stiller dem.
    Trenger ikke å utdype svar men svare på akkurat det de spør om..

    Alle barn er forskjelllige, og noen krever mer enn andre.
    Uten at det er noe negativt =)

    Med min førstefødte hadde jeg mange tanker om hvordan jeg IKKE skulle bli som mamma.
    Og gjorde selvfølgelig mange "nybegynner feil"..
    Som man ikke gjør med nr to, tre, fire og fem =)

    Men man skal jo vokse seg inn i oppgaven som Mamma.
    Lære av egne erfaringer =)

    Vi er verdens heldigste!

    ReplyDelete
  10. Kjenner meg veldig igjen i dette! :-) Mannen min og jeg hadde kanskje ikke så kjempemange tanker om hvordan vi skulle takle barneoppdragelsen, men av de vi hadde under graviditeten så har vel kanskje halvparten vært vellykket.

    ..og så kommer barn nummer to, og det som funket på barn nummer en funker ikke lenger... ;-)

    Det er nok ingen fasitsvar, man får bare gjøre sitt beste tror jeg. :-)

    ReplyDelete
  11. Vigdis, du skriver så fint og jeg kjenner meg så godt igjen i alt du kjenner på! Jeg tror det viktigste oppi alt dette er at man nettopp er sitt ansvar bevisst og sin utilstrkkelighet og feilbarhet likeså.
    Man kan tenke å planlegge så mye man vil, men noe man ofte glemmer er at de små har så mye å lære oss også. Jeg er av den oppfatning at de kommer med sine små personligheter og at vi ikke står for all "formingen" selv fordi de allerede har sine egenskaper, særegenheter og sin integritet vi er ansvarlige for å ivareta på beste mulige måte. Og det er jo i dette utrolig spennende samspillet at alt skjer og ting får mening..
    Er så glad for at man har kommet så langt i diskusjonen om barneoppdragelse at det å innrømme feil er helt greit og at fokuset ikke lenger er "det perfekte" (for enhver pris som ofte virker mot sin hensikt) men at man gjør så godt man kan og at man deler av sine erfaringer, både gode og mindre gode.
    Vil man ha barn som kan si unnskyld må man selv gjøre det. Vil man ha barn som er høflige må man selv være det. Var nettopp på et kurs om hvordan være forelder med GOD samvittighet. Foredragsholder sa at barn vil ikke være "slemme" og "vanskelige" (av mangel på bedre ord), men de er fremdeles i en omfattende læringsprosess og de mangler enda mange ferdigheter. De har et iboende ønske om å samarbeide med oss og når får sine utbrudd er det en måte å samarbeide på det også. De er kanskje slitne og alt blir litt vanskelig og de ber om hjelp til å takle situasjonen.
    Det er så mye reflektere over og tanken på at det er en 24/7 jobb man har resten av livet (eller til barna er 14 år skal man tro Jesper Juul) er overveldende nok i seg selv. Jeg tror man må være seg selv og finne den vei som er naturlig for en og ellers bare nyte de små miraklene! Takk for fin blogg, GRATULERER med nydelig mage og god onsdag : )

    Vi ER verdens heldigste!

    ReplyDelete
  12. Fint og viktig innlegg!

    Jeg tror det viktigste er å kjenne etter på magefølelsen hva som er riktig for deg, kjæresten din og ungen din. Hva som er riktig for andre, trenger ikke å være riktig for deg. Jeg brukte altfor lang tid på å søke rundt for å finne ut hva som var riktig, istedenfor å gå i meg selv. Selvfølgelig er det fint å lese litt bøker og få innspill, men unger og foreldre er forskjellige så man får bare plukke med seg det man mener er riktig for seg.

    Det å skal blande seg inn i hvordan andre gjør det, er det vell best å holde seg unna. Det er så lett å "dømme" og sammenlikne når det ikke er grunnlag for det som en skriver over her.

    Vi har to unger, og de er ekstremt forskjellige. Vi kunne aldri ha oppdratt de på samme måte. Utfordringen synes jeg har vært, er å bli kjent med ungene for å finne ut hva som når inn hos de.

    Synes det har vært veldig utfordrende å kommunisere med de når de var små også for å nå frem. Man har så mye kunnskap som voksen, og det er så lett å anta at unger forstår. Jeg skal gi et eksempel på hva jeg mener. Eldstejenta mi var 3 år og hadde startet på stor avd i bhg. Hun kom stadig hjem med rester av bæsj i rompa. Jeg synes dette var rart og lurte på om hun ikke fikk hjelp til å tørke seg. Ropte hun ikke på de voksne når hun trengte hjelp, eller sa ifra at hun gikk på do? Nei, sa hun. For de voksne på den nye avdelingen var fremmede og hun kunne jo ikke vise frem rompa si til de. Jeg hadde tidligere den sommeren sagt til henne flere ganger at vi ikke viser frem rompa vår til fremmede folk når vi var på offentlig toalett og hun ville åpne når jeg fremdeles satt på do. Denne erfaringen hadde hun da tatt med seg til bhg og en helt annen, men likevell lik setting. Dette ble en viktig tankevekker for meg i forhold til å forstå barnesinnet på et dypere nivå.

    ReplyDelete
  13. Har nettopp lest "Relasjoner med barn" av Herdis Palsdottir, og jeg skulle ønske at den hadde blitt delt ut på fødeavdelingen. En fantastisk god bok og jeg anbefaler den til alle !
    Dette er en bok som forklarer utrolig bra hvordan barn responderer på oss voksne sin væremåte og hvordan vi uttrykker oss verbalt. Små ting vi voksne gjør/sier i hverdagen som er helt selvfølgelig for oss, er ikke så lett å forstå når en bare er feks. 2 eller 5 år.

    Har nå selv vært mor i 5 år, og man kommer langt med masse kjærlighet, men det var utrolig godt med litt input i form av 115 sider (med forord av Jesper Juul)

    ReplyDelete
  14. Really impressed! Everything is very, very clear, open is a description of the problem. It contains the information.

    ReplyDelete