15/04/2012

*myten om den kule mor!




























jeg leste nylig en kronikk av guri vindegg (les den!), som fikk meg til å tenke litt på meg selv som mamma, og om hva slags forventninger
jeg følte rundt mammarollen da jonathan kom til verden. grunntonen i kronikken er at der forrige generasjons mor måtte kjempe for å få
være noe mer enn bare god, må dagens mamma kjempe for det å få være god. hun skriver mye om hvordan det i dagens vestlige samfunn
ikke finnes så mange ytre krav om å oppgi egne behov for barnets skyld. tvert i mot. Kravene til dagens mødre går snarere ut på å  ta vare
på seg selv, ta vare på forholdet, ta vare på karrieren og pensjonspoengene. Er det noe som er et påtrengende krav, så er det snarere
dette: vær uberørt. Det begynner under svangerskapet, med mantraet «graviditet er ingen sykdom», og oppfordringer om ikke å bli kjedelig,
selv  om du blir mamma. Når barnet kommer, er fokuset på separasjon fra første stund, det advares mot å sove i samme seng eller å amme
barnet i søvn, fordi det kan gjøre barnet for avhengig av deg. Med lett hjerte skal du ut i jobb når barnet er seks måneder (moderne par
deler likt), og med samme letthet skal du sende barnet i barnehage når det er ett år. Barnet kommer til å gråte en del, men de er så tilpasnings-
dyktige. Hvis du er rolig, så blir de det. Du skal ikke være god, du skal være kul (guri vindegg, 2010).

mye av det hun skriver i kronikken er vel en smule generalisert, men jeg finner det alikevel svært interessant. antakeligvis fordi jeg selv følte veldig
på dette med å separere meg og distansere meg da lille j kom til verden. før han kom hadde jeg sett, og lest om andre mødre, og om hvordan det å
få barn tilsynelatende ikke forandret så mye på deres allerede etablerte liv. ungen kunne være med over alt, og det var ikke så store justeringene
som skulle til for å integrere den lille i deres verden. og jeg tenkte at sånn skulle det bli for meg også! ingenting skulle forandre seg, og jeg skulle
fortsette å leve slik jeg hadde gjort før han gjorde sin éntre. og det viktigste av alt:  jeg skulle for guds skyld ikke bli kjedelig! jeg skulle møte venn-
inner, gå på kafé og føre intelligente samtaler som ikke omhandlet amming og bleier før han hadde fylt to uker. jeg skulle lære ham fort som fy å
ta flaske, for da kunne jeg gå ut alene å bare være meg. og det var om å gjøre og ikke få ham til å sovne på puppen, for da ble han avhengig av
meg til å legge ham. og hele tiden mens jeg jobbet så hard for å oppfylle alle disse kravene (og ganske mange til), så skrek det i meg at dette
var feil! i mens jeg fløy rundt som en gal for å bevise at jeg var kul og klarte å sjonglere det og bli førstegangsmor med å ivareta akkurat den jeg
var før jeg ble det, burde jeg egentlig bare ha sittet hjemme med jonathan og konsentrert meg om å være der for ham. og bare ham.

det er selvfølgelig svært individuelt, og for mange går det kanskje bra å sjonglere begge deler, men for min del var det veldig naivt, og helt usannsynlig
å tro at jeg skulle klare begge deler den første tiden! for i denne "altskalfortsetteåværesomfør"-holdninga jeg hadde tilegna meg, så hadde jeg glemt å
ta med ammeproblemer, babyblues og søvnmangel i beregninga! slike ting er absolutt ikke kompatible med å fly rundt og bevise for seg selv og verden
at ingenting forandrer seg selv om man har blitt mamma. for der er jo helt feil! alt forandrer seg! plutselig er det ikke deg selv som står i fokus lenger,
men en bitte liten forsvarsløs bylt som er helt avhengig av deg for å overleve. jeg sier ikke at selv om man blir mamma så skal man gi opp alt man har og
glemme seg selv helt. jeg sier bare at i den første tiden med babyen så er det helt ok å roe ned og bare fokusere på den lille. da jonathan kom brukte jeg
kanskje litt for mye tid og krefter på å bevise for andre, og kanskje mest meg selv, at jeg ikke var blitt kjedelig og at en baby ikke var noe hinder for noen
ting. når den nye babyen nå kommer en gang i juli, så har jeg lært av de feilene jeg gjorde med lille j. forhåpentligvis slipper jeg unna både ammeproblemer
og babyblues, men jeg har lært at det er helt ok, og kanskje til og med nødvendig å være litt "kjedelig" i noen måneder. jeg gleder meg til å roe ned,
dulle med babyen og jonathan, og bare fokusere på vår lille famile. jeg skal for guds skyld ikke forsvinne fra jordens overflate, forhåpentligvis har jeg
blitt såpass "dreven" i gamet nå at jeg fikser både det ene og det andre på en bedre måte. men det viktigste jeg har lært av min første barseltid er i alle fall
dette; baby først. vigdis etterpå. så det så!

det hadde vært spennende å høre hva dere synes om denne kronikken! kjenner dere dere igjen, eller er det bilde av den nye morsrollen hun maner fram helt
ukjent for dere?!

17 comments:

  1. Jeg både kjenner meg igjen, samtidig som jeg ikke gjør det. Men jeg vet at barseltiden og generelt tiden etter jeg fikk lillegutt var veldig anderledes enn det jeg så for meg. Sånn er det jo - det er begrenset hvor forberedt man kan bli på noe man aldri har opplevd før! Det jeg synes er slitsomt nå, er all synsingen rundt mammarollen og oppdragelse. Jeg synes debatten blir fryktelig svart/hvitt til tider. Amming vs. flaskemating, barnehage vs. fulltids hjemmeværende. Det er liksom alltid bare en ting som kan være det rette. Jeg tror barn kan ha det godt og vokse opp som trygge, glade mennesker selv om de begynner i barnehage når de er 1 år. Og jeg tror ikke de tar skade av å bli matet med flaske heller (selv om jeg er amme fan, men jeg hadde jo ingen problemer med å få det til!) Min verden er ikke svart/hvitt, der det bare finnes en fasit. Min verden har absolutt gråtoner - og masse andre farger også! :)

    Fin dag til deg, Vigdis:)

    ReplyDelete
  2. Så bra skrevet!! Jeg linker til dette innlegget på Facebook.

    Jeg lurer på en ting, hva legger du i å være "kjedelig" som du skriver om? Er det frykten for at andre synes du er kjedelig? Er det ikke egentlig bare litt kult å være kjedelig? Jeg mener, hvorfor hige etter noe bare for å få andres bekreftelse? Er denne bekreftelsen egentlig verdt noe?
    Bare noen tanker:-)

    ReplyDelete
  3. *takk for det; så koselig at du likte det!
    når jeg nå skriver at det er ok, og kanskje til og med nødvendig å være "kjedelig", så mener jeg det stikk motsatte av kjedelig. jeg mener at det denne gangen skal bli fint å roe ned, og bare konsentrere meg om vår nye, lille familie. denne gangen skal jeg ikke hige etter min egen eller andres bekreftelse på det å være en kul mamma som klarer alt. den bekreftelsen er definitivt ikke verdt noen ting; det lærte jeg forrige gang:) og jepp; det er faktisk kult å være kjedelig* vigdis

    ReplyDelete
  4. Takk for et fint innlegg.

    Når jeg ble mamma til lillemor var det så natrulig og selvfølgelig at jeg skulle blir "kjedelig" at jeg bare gjorde det. Men etter at det første året var gått, ble jeg mer klar over at jeg faktisk skjemmtes litt over at jeg ikke hadde vært kul nok. For jeg var så i ammatåka og min(vår) egen verden før det, at det som var naturlig for meg, ikke var naturlig da jeg kom ut av den. For som både du og kronikkforfattern skriver, det var utenfor det som var forventet av meg.

    Selv om lillemor er blitt 3 og snart 4, kjenner jeg enda på at det forventes at en skal være kul og prioritere seg selv. Skal ta med meg dette innlegge og tenke litt igjennom hva som er mine tanker og hva jeg føler av forventinger utenifra. Hvem skal en egentlig sammenligne seg med?

    ReplyDelete
  5. jeg har nok enormt dyktig til å tilpasse meg det som krevet av meg - som feks det å bli mamma, men det kan jo være det samme som at jeg er heldig - og værken hadde problemer med å amme, blues - og det at jeg nok var ganske dønn kjedelig før jeg fikk barn også;-) Og så er jeg nok veldig flink til at selv om ungene kommer først - så kommer jeg i allefall før det perfekte hjem.
    Vet du, det er kanskje litt dum sammenligning, men i dag var vi noen venner som spiste sammen - 4 par og fire damer som har skravlet om det meste - 2 av oss elsker Paris og de 2 andre foretrekker London - JEG har bodd i London og er for meg veldig spesiell pga det, men jeg og mannen hadde en helt uttrolig lang helg der i mai i fjor - så sier hun ene; det kan hende at det var pga av moren min at jeg ble litt skuffa - for hun malte Paris opp og ned i mente som helt uttrolig nydelig, mens jeg syn ikke Paris var SÅ uttrolig som hun hadde beskrevet det.
    Ofte må må man lære av sine egne erfaringer, andres erfaringer gjelder ikke - for det er du og bare du som skal oppleve og leve det du opplever - det kan aldri bli slik som JEG har opplevd det UANSETT!!
    Så jeg håper at med dine erfaringer med det å bli mamma, gjør at overgangen til å bli 2 barns mamma blir enda finere enn første gangen;-)!!!

    ReplyDelete
  6. Liker bloggen din godt, og koser meg når det kommer nye innlegg. men lurte på en ting, kunne du delt opp teksten din litt... noen avsnitt... Har dystleksi og når teksten blir så lang, begynner bokstavene og danse :) klem

    ReplyDelete
  7. *hei tonje! så koselig at du liker bloggen! jeg sliter litt med layouten på bloggen, og det er vanskelig å redigere lange tekster så det ser ok ut på bloggen. men avsnitt kan jeg selvfølgelig bli bedre på!! supert at du sier i fra! ble det bedre nå; eller skal jeg dele den mer opp? klem vigdis*

    ReplyDelete
  8. Åja, kjenner meg SÅ igjen!. Er mamma til en nydelig jente på ett år, og det er ikke måte på alle de "gode rådene" som følger det å bli mor.
    Vi syns det er litt skummelt at hun skal sove på eget rom, i tilfelle noe skjer og vi ikke er der. Men jeg tør nesten ikke si høyt at hun fremdeles sover mellom oss i sengen, for det er jo bare SÅ FEIL. Men hvorfor er det egentlig det? Vi sover godt, hele natten igjennom, alle tre. Hun får masse trygghet og fysisk kontakt, og kan hun ikke like gjerne utvikle seg til å bli en trygg og sterk jente, som en uavhengig mammadalt??

    Vi har ihvertfall landet på at vi gjør det som er best for oss, og at det er helt i orden, og naturlig, at minstemann snur litt på livene våre, og er litt sjefen her hjemme.

    Godt å lese noen ord om dette.

    ReplyDelete
  9. Tror vi er så opptatt av hva andre sier og gjør- og det er veldig stressende! Neste gang- ja DA- skal jeg kjøre min egen greie. ;-)

    ReplyDelete
  10. Veldig fint skrevet, Vigdis!

    Jeg var ganske avslappet til andres eventuelle forventninger til meg etter at jeg fikk Kasper, men en ting jeg husker jeg var opptatt av var å vise at jeg kunne snakke om andre ting enn kid og bleier. At jeg ikke var like tilgjengelig den første tiden tok jeg nesten som en selvfølge at de rundt meg taklet, men når vi først var samlet skulle jeg jammen meg snakke om alt mulig annet enn Kasper.
    Det viste seg raskt at dette overhodet ikke var mulig. Gikk det eksempelvis 10 dager fra jeg traff en venninne til vi møttes igjen hadde HUN kanskje rukket å være på jobbreise, en langhelg i Paris med kjæresten, tatt et kurs, vært på kino og trent en del. Jeg hadde kanskje vært på et barseltreff og ellers skiftet bleier, ledd av hvor mye en baby kan få ut i form av bæsj og kjent på hvor mye man faktisk kan romme av morskjærleik. Jeg snakket ikke om dette kun fordi det var alt jeg klarte å prate om, men det var "kun" dette jeg hadde opplevd på samme tid.
    Man snakker jo om hverdagen sin når man møtes og det var KASPER det meste dreide seg om de første månedene.
    Så kom man opp til overflaten etterhvert. Rutiner kom i boks, man rakk igjen å lese VG, leggetiden endret seg med tiden fra 02:00 til 19:00 og man kunne plutselig se på Idol igjen. Aha; andre samtaleemner!

    Puha, langt utredning om en relativt liten del av det du skrev om, men sånn blir det fort når jeg begynner å skrive.

    Er generelt veldig opptatt av at de enkelte foreldrene må ta de valg som gjør at deres hverdag blir god. Om det betyr redusert arbeidstid, mange ferdigmiddager, samsoving, mye barnevakt, flaskemating, smokkebruk eller andre særdeles betente temaer - ta de avgjørelsene som føles rett for en selv. Noen blir bedre foreldre av å ha en form for distanse og kjenne på frihet og "meg-tid", noen er helt motsatt. Det som blir feil er jo når man tar valg basert på andres forventninger - om det er den ene eller andre veien.

    Sånn, nå skal jeg ikke ta over mer av kommentarfeltet ditt.

    Ville egentlig bare si at du er fjong og du skriver bra!

    ReplyDelete
  11. This comment has been removed by the author.

    ReplyDelete
  12. This comment has been removed by the author.

    ReplyDelete
  13. Både Wilma (3) og Klara (5 mnd) er supre "cafe-barn", og vi har mang en gang fått høre at vi er så "tøffe som tar dem med så mye ut". Men vi hadde jo ikke kunnet være "kule foreldre" om det ikke hadde vært for nettopp det; at de har det bra med det. MEN det er MANGE ting vi ikke gjør "riktig" eller ikke kan fordi ting ikke er som vi hadde planlagt eller ønsket.

    * vi må alltid passe på at vi har med smokk og kosepute for det MÅ Wilma ha.
    * vi tar fortsatt på Wilma bleie om natta for ellers må vi skifte på senga HVER natt.
    * sexlivet er på et eksistensminimum, i hvertfall ikke SPENNENDE og KREATIVT, vi har jo minst en unge i senga hver natt (eller er altfor trøtte).
    * Wilma begynte i barnehage da hun var 20 mnd, så karrieren min måtte settes på vent, (og vi var litt blakke en periode...)
    * Klara må vi stort sett bysse i søvn, og hun sover nese mot nese med meg hver natt.
    * vi ga Klara flaske allerede den første dagen vi kom hjem fra sykehuset.

    Alt dette, og mye mer, er ting som etter boka er feil, eller som er annerledes enn vi hadde tenkt. Men likevel så føles det så rett. Rett fordi det passer oss og våre barn. Det betyr ikke at jeg ikke kjenner på følelsen av å ikke gjøre som man burde. For det gjør jeg absolutt!!! Men det er rart, egentlig, at jeg må skamme meg litt fordi jeg ønsker å være hjemme mer enn ett år, at jeg vil ha baby'n min inntil meg om natta, at jeg lar 3 åringen min "trøste seg" med smokken når hun er sliten, eller vugger det lille barnet mitt til hun sovner.

    Ofte synes jeg fokus fra helsestasjoner er altfor generelle, og ikke tilpasset mor/far og akkurat DERES barn. Og de utallige barsel- og babybøkene har satt standarden rundt om i de nordiske hjem.

    To ting har jeg tenkt litt ekstra på:

    *Da jeg fikk Wilma lå jeg på rom med en afrikansk kvinne. Da de kom trillende inn med den lille plastsenga til babyen hennes sa hun: jeg trenger den ikke. I min kultur sover barna alltid inntil moren sin, og vi bærer dem på kroppen selv lenge etter at de kan gå.

    *Da jeg fikk Klara fikk jeg være to netter på sykehuset. Det var ikke det at jeg så veldig gjerne ville være DER, men det er ikke bare-bare å gå gjennom et svangerskap, så en fødsel og så rett hjem og leve videre (og for guds skyld ha kanelboller og kaffen klar når visittene begynner!) Da kom en mor i barnehagen, som er fra Jordan ( og som selv hadde født sitt 6. barn for to mnd siden) med to store kasseroller med mat hjem til oss. Hun sa: i vår kultur kommer familie og venner i tur og orden hjem til de nybakte foreldre med mat, og de steller for mor og for babyen.

    Tror de aller fleste mødre har møtt seg sjøl (og andre) i døra på en eller annen måte i forventningene til å få en småtting. Og er det ikke det ene så er det noe annet da.

    ReplyDelete
  14. En veldig spennenden diskusjon dette. Vi har prøvd å ikke forvente for mye (om det er mulig) og generelt er jeg veldig pessimistisk når det kommer til barn. Som en venninne av meg sa før jeg ble gravid: du er den jeg kjenner som er mest forberedt på hvor slitsomt det er å få barn og alle de negative tingene at du kommer til å få en fantastisk opplevelse. Du er den siste som kommer til å få fødselsdepresjoner.

    Og ja jeg er ganske "pessimistisk" (for all del, jeg gleder meg masse til min egne lille pjokk kommer). Jeg tror ikke amming blir lett, jeg tror jeg kommer til å være dønn sliten og i sommer har vi overhodet ingen planer. Vi skal bare ta dagene som de kommer og finne ut av hverandre.

    I august og september har vi en invitasjon hver helg, enten til bryllupe, utdrikningslag eller bursdager. Jeg har sagt ja til bryllupet, men at resten må vi se an. Da får jeg kommentarer som: han kan jo ta flaske da. han er jo ikke sååå avhengig av deg.

    Og da må jeg ærlig svare at det vet jeg ikke. Men jeg har lyst til å prøve å amme og ikke at han skal bli et flaskebarn for at mor skal på fest. Da har jeg fått til svar at er barnet sultent nok, tar han pupp selv om han har fått litt flaske. (en kommentar fra en annen gravid som aldri har prøvd dette med barn).

    Allerede i graviditeten merker jeg at fokuset er endret. Jeg MÅ ikke på fest og se alle andre bli fullere og fullere lenger. Jeg syns det er helt greit å legge emg tidlig og få mye ut av dagen. Jeg orker ikke lenger å ha fjorten avtaler etter jobb. Og det er helt greit.

    Som en annen sa her- det mest slitsommme er at graviditet og mammarolle har alle en mening om og det virker som de føler seg forpliktet til å dele den. Godt jeg allerede er så distrè at det meste går inn det ene øret og ut det andre ;)

    ReplyDelete
  15. Ja, tusen takk! Det hjalp veldig med litt luft i teksten :)

    ReplyDelete
  16. Kjenner meg veldig igjen! Med barn nr 1 følte jeg som deg at jeg måtte gjøre som forventet i samfunnet. Med nr 3 har jeg gitt fullstendig opp og bryr meg lite om hva andre mener! Jeg har begynnt å jobbe igjen, men kun deltid slik at det akkurat går opp økonomisk (mens far har perm, barnet er 8 mnd) og tar lang sommerferie. Kjæresteturer, venninneturer og annet oppleves fortiden som vissvass, det får vente litt! Jeg ammer fortsatt om natten, for vi vil! Og tør vi si det; sover på samme rom (GRØSS)!!! Med mer, jeg gir f i hva samfunnet mener om min "hønemor"-oppførsel. Er man høne, så er man høne, det er kun kort tid i ens liv!!!

    ReplyDelete
  17. Veldig bra skrevet!
    Skrev litt selv også, om du vil lese så er det her.

    Lykke til med den kjedelig tilværelsen, den er helt fantastisk! Og du overrasker nok deg selv når du finner ut hvor mye fint du opplever akkurat hjemme med dine snart 3 kjære ;)

    http://tankespinnlangsveien.blogspot.com/2012/04/vigdis-med-bloggen-jegerjonathan-skrev.html

    ReplyDelete