21/07/2012

*pupper til besvær!

 

i våre dager er det mye fokus på amming, og det synes jeg er kjempebra; amming er viktige saker! men noe det ikke er fullt så mye fokus på er ammetrøbbel. for det er faktisk slik at for veldig mange er ikke amming en enkel greie: det er bokstavelig talt blod, svette og tårer! det kan i alle fall jeg skrive under på at det er.

før jeg fikk jonathan hadde jeg over hodet ikke noe forhold til amming, bortsett fra alle damene jeg så rundt meg på kafeèr som putta ungen på puppen, tilsynelatende uten problemer. for meg så amming ut som den enkleste sak i verden, og jeg hadde ikke noen grunn til å tro noe annet; ingen hadde noen sinne gitt meg noen hint om at det å gi barnet sitt mat via brystet kunne være skikkelig vanskelig!

så da lille j kom var jeg helt uforberedt på den puppekampen som venta meg!
for det første så hadde ikke stakkars jonathan gjort dette før han heller, så han sugde feil; noe som førte til såre brystvorter. og de ble ikke bare litt såre, de ble to åpne sår som blødde hver gang han skulle suge på dem. ikke spesielt godt for verken jonathan eller meg, for å si det mildt.
i tillegg til dette slet jeg med tette melkeganger, som til slutt resulterte i brystbetennelse, som for å være helt ærlig, er noe av det mest smertefulle jeg har opplevd; fødsel inkludert. puppene sto som to, steinharde, røde håndballer fulle av melk, men ikke en dråpe kom ut. så da var det i gang med konstant pumping for å få løsna opp gørra der inne, samtidig som jonathan måtte suge hvert eneste øyeblikk jeg ikke satt med pumpa. ut kom blod, slim og gørr, og til slutt, etter to antibiotikakurer og utallige timer med pumping, suging og massasje av de tette mekegangene, ga brystbetennelsen seg. men de tette melkegangene og ammetrøbbelet fortsatte i nesten åtte uker. alt dette var ekstremt vondt for de allerede såre brystvortene, og det var ikke akkurat slik jeg hadde sett for meg at den første tiden med jonathan skulle bli.

den dag i dag kan jeg nesten ikke fatte at jeg klarte å stå i det, og ikke en gang vurdterte å gi opp amminga til fordel for flaske. men som usikker førstegangsmamma så følte jeg ikke at jeg hadde noe valg; amme skulle man uansett! jeg er jo selvfølgelig utrolig glad for at jeg gjennomførte den harde ammestarten, for etter de åtte ukene med slit, så gikk det jo kjempebra helt fram til jeg slutta å amme da lille j var 14 måneder gammel. men det var helt jævlig når det sto på, og jeg var faktisk fast bestemt på at jeg ikke orket en runde til med ammeslit hvis det samme skulle skje med maria.

så da de to første dagene med amming med maria gikk fint, så var det en optimistisk mamma som dro hjem fra sykehuset med veslejenta si. nå kunne det vel ikke gå galt igjen? men den velkjente tredjedagen, der melkeproduksjonen kicker inn for fullt, kom og dere kan vel gjette at skuffelsen var stor da melkegangene mine tetta seg igjen?! puppene var nok en gang fulle av melk, men ikke en dråpe ville komme ut. akkurat der og da var jeg klar for å gi opp hele amminga; redselen for å ende opp der jeg hadde gjort etter jonathan var så stor! men til tross for at jeg hadde sverget på at jeg skulle starte med flaske hvis det samme skjedde igjen så måtte jeg jo gi det et forsøk! så jeg benka meg i sofaen foran tv, med maria og brystpumpa, og tilbragte så og si fem fulle dager i strekk der, bare avbrutt av utallige turer inn i en glovarm dusj for å massere ut dritten. og disse dagene med full fokus på å løsne opp de tette melkegangene og unngå brystbetennelse ga resultater; for etterhvert så løsna det, og melka bokstavelig talt flomma over, og det har den (bank i bordet!) gjort siden!

ved å skrive om dette så har jeg rett og slett lyst til å sette fokus på ammetrøbbel! min erfaring er at det er svært mange der ute som sliter med amminga, det være seg tette melkeganger, for lite melk, vanskeligheter med ammestillinger eller andre ting som gjør amminga vanskelig, men det er svært få som snakker om det. jeg opplever at det å slite med amming går løs på selvtilitten som mamma, og derfor er det vanskelig å innrømme ovenfor andre at man sliter med å få det til. sånn var det i alle fall for meg da jeg fikk jonathan. jeg gikk rundt og trodde at jeg var den eneste som ikke fikk det til, og så viste det seg at nesten alle jeg snakka med hadde hatt vanskeligheter i en eller annen form.

i dag er jeg glad for at jeg sto løpet ut, og kom meg over den vonde ammekneika begge gangene. men jeg hadde ikke vært noe dårligere mor om jeg ikke hadde gjort det! hvis amminga går på helsa løs, enten om det er fysisk eller psykisk, så er jeg ikke sikker på om det er det beste for barnet. jeg tror at det beste for barnet er en glad og fornøyd mamma, og hvis en må gi opp amminga til fordel for flaske for å oppnå det, så får det heller bli sånn! misforstå meg rett; jeg er veldig for amming, men jeg tror uansett babyen er best tjent med en mamma som har det bra; ikke en mamma som går nedenom og hjem på grunn av amminga.

 

 1. min beste hjelper når jeg sleit med tette melkeganger og brystbetennelse;  babyen! ingen får løsna så effektivt opp i tette melkeganger som en baby som suger på brystet. men babyen kan ikke suge hele tiden, og da...


2. ...er denne god å ha! jeg har testa en del brystpumper, og denne er definitivt den mest skånsomme av de manuelle brystpumpene jeg har prøvd. brystpumpa fra mam har et innstillingshjul som gjør at sugestyrken tilpasses enkelt og individuelt, og dette er viktig når du har såre brystvorter og ømme pupper! i tillegg har den  svært myke innlegg i trakta som sørger for at den sitter som den skal og føles behagelig mot huden. lett å rengjøre er den også, vettja!

nå ble det mye puppe-og ammesnakk her, men jeg synes som sagt det er viktig å sette fokus på vanskeligheter med amming! jeg har absolutt ikke som mål å skremme blivende førstegangsmødre med dette innlegget, vi må jo ikke glemme at for veldig mange så går faktisk amminga svært bra,  men jeg skulle faktisk ønske at noen hadde gjort meg oppmerksom på at amming ikke alltid bare er fryd og gammen. 
men det skal også sies at amming er skikkelig, skikkelig fint når det fungerer; det er bare så innmari dritt når det ikke gjør det!

hva slags erfaring har du med amming? gikk det fint fra første stund, eller fikk du din dose av ammetrøbbel? jeg er kjempespent på å høre fra dere!

fin lørdagskveld til folket!



28 comments:

  1. først: for et vidunderlig nydelig bilde av deg øverst her! inni ramme og på veggen, sier jeg bare:)
    jeg har ganske bra ammeerfaringer. med ronja var det jo sårt i starten, og jeg hadde etpar svake febertokter med litt tette melkeganger. fullammet henne i tre måneder, inntil en idiotisk og tankeløs helsesøster sa at jeg burde gi henne flasketillegg på kvelden. ronja var lang og slank (ikke tynn!), og dama syntes det var verdt å gi henne litt ekstra. hun "glemte" å spørre meg om ungen var fornøyd ellers, om hun sov og var blid osv - noe hun jo var til fulle! og dermed var bekymringsspiren satt, jeg mistet troen på at jeg kunne gi henne nok mat fra puppen. dermed gikk det sakte men sikkert nedover, og ved 6 mnd ville ikke ronja ha mer pupp. jeg var kjempelei meg!!
    lærdom: lytt til hjertet og babyen framfor "erfarne" helsesøstre som plumper ut med allslags pjatt.
    med freja gikk det som en drøm. jeg hadde faktisk ikke antydning til såre pupper, det var helt rart, som om jeg hadde ammet hele tiden! hadde en svak betennelse der også, men den gikk over etter dusjing og massasje. fullammet i fire måneder, og så gardvis over til velling og grøt. hun lille bærta ville jo ikke ta flaske før hun var seks måneder, så der var det helt omvendt.. ammet til hun var nesten ett år, så sluttet hun av seg selv.
    begge jentene mine har vært store, så de trengte velling/grøt fra ganske tidlig. det gikk kjempefint!
    ...så blir det spennende å se hvordan det går med nestemann, jeg hviler meg ikke på laurbærene, er fullt klar over at det kan bli vanskelig selvom det har gått bra før.
    ønsker deg en fin kveld!!
    stor klem*maria

    ReplyDelete
  2. Hei!
    Huffa meg..ikkje noe kjekt!
    Kjempeflink har du vært:-)
    Som 42 år gammel trebarnsmor, fikk jeg lyst til å skrive noen ord:-)
    Dette med amming er som med mange andre ting når det gjelder barn; det skulle vært bruksanvisning med når de kommer ut!!
    Jeg tror også at mange har små ig store problemer med dette. Jeg har ammet tre barn. Den første gikk greit, ammet til ca 1 års alder. Og det var for 23 år siden...!!! Den andre gikk også greit. Med tredjemann derimot, fikk jeg litt trøbbel. Den første betennelsen kom få dager etter hjemkomst. De TRE neste var på kort tid den vinteren etter han kom til. Helt forferdelig!!! Så syk man blir av det!! utrolig rask temperaturstigning, sjelvinger osv..Det passer veldig dårlig for en nybakt mor må ligge til sengs..ikke sant! Gjorde alle de "riktige tingene", og til slutt sa jordmor at det ville nok ikke gå over før jeg sluttet eller trappet ned på ammingen. Jeg holdt ut til ca. året denne gangen også:-)
    Barselsomsorg: Jeg tror ikke dette er et nytt og ukjent problem. Men kortere liggetid på barsel, travlere/dårligere oppfølging pga. innsapring på ressurser... Kanskje det har noe med saken å gjøre.? Kanskje det hadde vært litt forebygging i det å faktisk fått være på barsel til ammingen er skikkelig etablert. Og ved ev. problemer, fått riktige råd og hjelp??
    Pga. noen spelielle problemer fikk jeg ligge en dag ekstra siste gang. Det var mitt tredje barn, men lærte likevel nye ting vedr. amming.
    Så i mitt tilfelle var det dårlig immunforsvar, som også er en annen faktor. Barselkvinner er generellt litt utsatt for sykdom, er sårbare og lett mottakelig for smitte...
    og så vi som skal greie alt den første tden. Full av lykkehormon osv. er vi klar for å erobre verden:-)
    Jeg synes vi skal ta litt ekstra vare på oss selv etter en fødsel jeg.. det er faktis litt av en prestasjon vi har vært gjennom. Og det tar til å komme tilbake til normalen:-)
    Dette ble veldig mye mer enn jeg hadde tenkt.. og jeg tenker du får mye trøstende ord etter dette innlegget, fra menge som har vært gjennom dette selv;-)
    Det er bra. Bra å vite at en ikke er alene!
    Vet du forresten at simpleks øyesalve er super til såre brystvorter!??
    Kveldshilsen fra Kristin (følger med på bloggen din, den er så koselig!)

    ReplyDelete
  3. Hei, for eit viktig innlegg! Kjempe bra at du set fokus på dette og byr på eigne erfaringar. Eg har vore ekstremt heldig med begge gutane, begge har tatt brystet utan problem og betennelse har eg ikkje hatt. Begge to har vore fullamma til di starta med graut i 5-6 mndr alderen, og har blitt amma til dei var 14 mndr. Rett og slett ein solskinnshistorie for oss. Men eg har venninner som har opplevd det samme som deg, og ei som berre hadde eit bryst å amma med då ho fjerna det andre pga brystkreft. Ungane er blide og fornøyde likevel :-) kjærligheten kjem heldigvis ikkje i form av melk frå mammas pupp :-)

    Lykke til vidare med prinsessa di, og kosa dåke med litt aleinetid.

    Klem Eli

    ReplyDelete
  4. Hei på deg! Kjempebra innlegg, det er viktig å fokusere på dette, kjempeviktig faktisk!
    Da Ingvild ble født for fem år siden hadde jeg faktisk en god del erfaring med ammehjelp og veiledning, da jeg jobber med det. Det skulle imidlertid vise seg at selv om jeg kunne utrolig mye, så var det supervanskelig å hjelpe seg selv. Vi var på hotellet på Ullevål og fikk veldig dårlig hjelp fra personalet der. I ettertid skulle jeg ønske at de hadde insistert på å se meg og babyen sammen, i stedenfor å bare godta at jeg sa det gikk greit. Det gikk jo veldig bra, trodde jeg, men det viste seg at Ingvild sugde helt feil. Det kunne vært oppdaget allerede da. Det som isteden skjedde var at jeg ble kjempesår da vi kom hjem. Et åpent sår på hvert bryst, hylende baby, gråtende mamma, byssende om natten og ja, i det hele tatt. Etter 4 uker ga jeg opp og prøde å gi henne et flaskemåltid om kvelden. Hun slukte maten og sovnet momentant, det hadde hun aldri gjort tidligere. Resultatet ble amming og tillegg i nesten 4 måneder før snuppa ikke ville ha mer pupp. Der var det ikke mer å hente gitt.

    Så ble jeg gravid igjen, og tro det eller ei, men jeg fikk store problemer med et bryst allerede i svangerskapet. Det utviklet seg abcesser, og jeg var flere ganger innom Radiumhospitalet for en haug av prøver fordi de ikke skjønte hva dette var. Heldigvis tok de det alvorlig, litt skremmende, men det viste seg å ikke være noe farig. Problemet var at det ikke gav seg, og jeg fikk drenert ut, og tappet abcessen flere ganger også etter at Håkon ble født. Da han var tre måneder sluttet jeg å amme på det brystet, og fullammet på ett bryst. Det hjalp veldig. Da han i 10 månedersalderen økte produksjonen en del kom det derimot tilbake selv om jeg ikke ammet på det brystet, så da sa jeg meg fornøyd og sluttet helt. Puuhh!!

    Så konklusjonen min er vel at jeg har hatt en god del ammetrøbbel, men til tross for det ammet jeg i først 4 måneder og gang nr 2 i over 10.
    Nå er det ikke sånn at vi vurderer nr 3, men jeg må innrømme at jeg tenker på hva som vil skje om jeg skulle bli gravid igjen. Foreløpig tenker jeg at jeg kan amme på ett bryst, men uansett så trenger jeg ikke ta den avgjørelsen nå ;)

    Da Håkon ble født var vi på Rikshospitalet, og jeg må virkelig storrose de for all hjelp vi fikk der. Da vi ble lagt inn tok de med en gang kontakt med Kompetansesenteret for amming og sa fra at "nå er den fruen med abcesser i brystet i fødsel", hehe, og de kom derifra og rett til barsel for å se på brystet og hjelpe meg igang. Jeg fikk også enerom der i 3 dager, noe som ikke er veldig vanlig. Også i tiden etterpå fikk jeg god hjelp og jeg kunne bare ringe, så fikk jeg komme inn hvis jeg trengte ny drenasje.

    Dette ble jammen en særdeles lang og detaljert kommentar, men nå har du i allefall fått svar ;-)

    Jeg håper inderlig at du har fått din del nå, og at det gir seg raskt igjen hvis du kjenner at noe er i gjæret. Nå som du er vant til litt trøbbel vil du også lettere kjenne igjen symptomene og kunne ta det tidligere.
    Du gjør nok også veldig lurt i å bli hjemme fra sydenland syntes jeg!
    Kos deg med jenta di og nyt ammingen så godt du kan. Du har vært utrolig flink!

    Klem fra Ellen

    ReplyDelete
  5. Så flott at du skriver om dette. Jeg har fire barn i alder 3 til 14 og har ammet alle sammen i drøyt et år. Jeg opplevde lignende problemer som deg, kanskje ikke så lenge som 8 uker men lenge nok syntes jeg. Jeg var også glad for at jeg holdt ut gjennom vanskelighetene men var (og er ) indignert over helsevesenets ammepress. Er de ikke urolige for at mødre presser seg så langt at de blir deprimerte i en ekstremt sårbar tid? Barseltiden er nærmest ikke-eksisterende, man skal hjem etter få timer og være superkvinne. Jeg har ikke opplevd å bli forberedt av jordmor eller lege på at amming ikke er så rosenrødt som man kanskje tenker men derimot kan være knallhardt arbeid i en tid med mange utfordringer og jeg tør påstå at jeg nok ikke er alene om det...! Lykke til med den lille gullsnuppa, la den fine mannen din stelle godt med deg og gled deg til ammingen er godt i gang uten vondt.Klem!

    ReplyDelete
  6. Veldig fint innlegg!! Jeg har en litt annen vinkling på ammeproblemet, som på ingen måte er "godtatt oppi dagen som et problem". Jeg ble førstegangsmor nå på søndag, og for meg har det å i det hele tatt skulle amme vært en bøyg. Det føltes på ingen måte naturlig før fødselen, selv om "alle" mente at det er det mest naturlige av alle ting. For meg var det ikke det, og det føles fortsatt ikke naturlig, selv om jeg har fått en nydelig liten gutt som trenger melken. Jeg var klar på at jeg ikke ville ha mas fra sykehuset sin side om at jeg BURDE amme, for som du sier - barnet trenger en mor som trives. Nå fikk pjokken en litt tøff start på livet, og når han ble lagt til brystet mitt og startet å suge med en gang, hadde jeg ikke hjerte til å nekte han det selvsagt. Men det fortsatt ikke den mest naturlige ting i verden for meg, på ingen måte. Jeg løser det ved å pumpe mye, slik at hodet mitt får litt avløsning og jeg ikke trenger å amme foran folk.

    På ingen måte like "alvorlig" som ditt problem, for det høres helt forferdelig ut, men som du sier - det er lite fokus på ammeproblemer generelt! Det burde det være, så takk for ditt fine innlegg! Og lykke til videre :-)

    ReplyDelete
  7. Ojoj, som jeg kjenner meg igjen i det du skriver!! Jeg hadde også samme synet på ammingen før han ble født, at det var "null problem", selv om jeg hadde lest om utallige problemer som kunne oppstå..

    Brystbetennelse på brystbetennelse...tette melkeganger...alt mulig egentlig.
    Men pumping, kosttilskuddet lecitin og kombinasjonen amming og flaske reddet meg.. Og da ammet jeg til han var 26 mnd ;)

    Bra det ordnet seg for deg!!

    Klem fra Stine

    ReplyDelete
  8. Hei :)
    Veldig bra innlegg :) Er så sant det du skriver :) Vi fikk veldig problemer her også, fikk betennelse alt på sykehuset. Endte opp med å miste melka jeg, snuppa fikk ikke til å suge ordenlig, og pompinga ble ikke nok, så her ble det erstatning. Men jeg følte meg ikke som noe dårlig mor for det, er mange som har vokst opp på det også:) Enig med deg at det er bedre å ha en mamma som er fornøyd :) Lykke til videre, og fortsatt god sommer til deg og den lille familien din :)

    ReplyDelete
  9. Så flink du er!

    Jeg ammer ikke lillebebis. Men jeg vil så gjerne! Hun ble født i uke 32 og var da for svak til å spise selv så hun fikk mat på sonde. Sykehuset sa at når hun klarte å ta et halvt måltid på brystet kunne hun begynne med flaske. Da hadde hun lært det. Men slik var det ikke. Hun fikk en flaske og da ble puppen bare frustrerende for henne. Hun fikk det ikke til. Men jeg pumpa og vi øvde til hun var 8 uker. Da kom de tette melkegangene og ikke all verdens pumping, dusjing eller massasje kunne rette opp i problemet. Melka kom ikke ut og produksjonen gikk ned. Slutt prutt!

    ReplyDelete
  10. Hei! Gratulerer med ei fin tulle:) Virklig et godt innlegg, absolutt viktig å sette fokus på! Jeg hadde 6 tøffe ammeuker med førstemann, kjenner meg igjen i mye av det både du og mange andre skriver... Men jeg ga ikke opp, tross fysiske og psykiske utfordringer, etter de seks ukene gikk det som en drøm heldigvis, for jeg ønsket virkelig å amme... Likevel kjente jeg på det da jeg ble gravid med nr to, og det var noen tøffe uker, men så hadde jeg lært litt fra sist og da gikk det veldig fint etterhvert:) Er så viktig å lytte til seg selv, slik at som du sier man gjør det som føles riktig for seg, verken råd fra sykehuset eller andre eksperter kan vite hva som er best, pupp eller flaske!
    Go' amming og sommer videre:)
    Vh Maria

    ReplyDelete
  11. Heisann :)

    Gratulerer så masse med nydelige lille Maria.

    Åååh - jeg kjenner meg så altfor godt igjen i dette. Ble mamma for første gang for 5 måneder siden. Amming som hadde sett så veldig enkelt ut, viste seg å være alt annet enn enkelt for meg. Som du selv sier, over alt legger mammaene babyene i armene og resten går av seg selv. Rene idyllen hadde jeg forestilt meg. Jeg visste jo at enkelte ikke fikk til amming, men INGEN hadde noen gang fortalt meg hvorfor de ikke fikk det til.

    Tærne krøllet seg og tårene spratt hver gang jeg la henne til. Jeg holdt på i nærmere 5 uker før jeg søkte hjelp. Jeg var innom sykehuset to ganger før jeg fikk gangen på ammingen. Første gang fikk jeg beskjed om at jeg hadde soppinfeksjon. Alt måtte kokes, smøres og luftes. Som igjen resulterte i hvite brystorter. Utrolig vondt under og etter amming. Etterhvert orket jeg ikke å holde på med alt styret og det var heller ingen tegn bedring. Andre gang på sykehuset fikk jeg endelig skikkelig hjelp og det i grevens tid. Soppbetennelse hadde jeg aldri hatt, men ei lita jente som ikke gaper så høyt og en litt forsiktig førstegangsmamma er ingen god kombinasjon for puppene. Brystene var da begynt å bli skikkelig harde og den ene brystvorten hadde så dyp sprek at det så ut som det var rett før den løsnet. Da lærte jeg meg å "smelle" babyen hardere på og på under to døgn hadde alt som heter tette melkeganger forsvunnet. Etter en uke var det åpne såret borte og jeg sluttet å telle minutter mens jeg ammet og regne timene til neste amming.

    Alle snakker om at du blir sår i begynnelsen, men ingen nevner noe om åpne kjøttsår, tette melkeganger og knall harde bryster. Jeg er så glad jeg holdt ut, for i dag storkoser vi oss med ammingen. Da det stod på som verst, hadde jeg som mål å klare 5 måneder, men nå vil jeg holde på til lillemor ikke har lyst på mer. Jeg var hele tiden veldig bestemt på at dette skulle jeg få til, men amming er absolutt ikke for alle. En glad mamma er en lykkelig baby :)

    Tusen takk for at du setter lys på ammeproblemer og takk for en nydelig fin blogg <3

    - Kathrine

    ReplyDelete
  12. Kjære Vigdis, tusen takk for en nydelig blogg! Og fint at du deler dine erfaringer om amming. Selv ble jeg mor for første gang i februar, og kom relativt greit i gang med ammingen. Hadde ei lita kneik rundt 10 dager etter fødselen, og måtte virkelig trygle og be om hjelp fra sykehuset for å unngå brystbetennelse. Jeg var til slutt så heldig å huke tak i en sykepleier som også var jordmorstudent, og hun hjalp meg med å få til pumping og massasje. Alt gikk bra til slutt, men mitt råd til andre er å lytte til sin egen kropp og stå på til man får det som man vil - enten man ammer eller ei. Jeg er helt enig i det du skriver om at det viktigste for babyen er å ha en mamma som har det godt! Amming eller flaske, folk blir det nok av babyen uansett! -Berit

    ReplyDelete
  13. Au,au, au! Kjære Vigdis, dette var som å lese om seg selv.. Jeg holdt også på i 8 uker.. Feil sugegrep, såre brystvorter, sopp hos både mor og barn, en liten jente som nektet å ta brystet, og tre brystbetennelser som innebar langt over 40 i feber. Ja, og en fortvilet pappa da, som så gjerne ville hjelpe jentene sine uten å kunne det.Det eneste jeg klarte å tenke på var ammingen! telle minutter mens jeg ammet og grue meg til neste gang. Ingen optimal start. Men, i ettertid ser jeg at jeg skulle bedt om hjelp mye mye tidligere, da hadde ikke tingene gått så langt som de gjorde. Foruten lege og antibiotika, benyttet vi oss av ammehjelpen på helsestasjonen. En fantastisk dame som ikke gav seg før hun var sikker på at vi fikk det til, både Anna og meg. For en lettelse når det endelig løsnet og sykdommen forlot kroppen. Og, ute av bobla så jeg også at det ikke bare var meg som opplevde dette, og at det ikke var svakt eller flaut å be om hjelp. Så, mitt råd til alle er oppsøk den hjelpen du kan! Takk for en fint og velskrevet innlegg, Vigdis!

    ReplyDelete
  14. Du tørr å sette ord på de vanskelige tingene, er mektig imponert over deg!

    Selv hadde jeg tre uker i helvete, helt til en engel av en vennine av mamma kom å viste meg hvordan jeg skulle amme med riktig teknikk. For det er faktisk veldig viktig at babyen tar puppen på riktig måte, noe jeg ikke fikk hjelp til på sykehuset! De tre ukene var helt jævlig, men jeg er glad for at jeg holdt ut. Amming er noe av det største jeg har opplevd <3. Men lett er det ikke.

    Bruker bestandig å si at nesetipp mot brystvorte er viktig til alle som skal ha baby.

    Du er er forbilde! Tusen takk for at du deler livet ditt :)

    ReplyDelete
  15. Dette var gjenkjenbart, ja. Jeg strevde fælt med førstemann, vi passet liksom ikke sammen. Jeg fikk god hjelp fra jordmor og helsesøster på helsestasjonen, og var gjennom brystbetennelser, åpne sår, tårer og mye styr. De første månedene pumpet jeg meg med en stor, lånt elekstrisk pumpe og matet med flaske samtidig som jeg prøvde å legge henne til for å die. Jeg føte meg som ei melkeku! Når vi var på farten hadde jeg med kjølebag med morsmelk på flaske og håndpumpe hvis trykket ble for stort. Til slutt fikk vi det til, hun fant ut teknikken, og jeg er glad og stolt over at jeg ikke ga meg, og at vi fant vår vei. Rådene vi fikk var jo å være forsiktig med å introdusere flasken, for da ville de bli vanskelig å få henne til å ta brystet. For oss funka det med en kombinasjon, vi øvde med puppen ved hvert måltis, men hun fikk bli mett ved å få flaske.

    Veldig fint og viktig innlegg!:)

    ReplyDelete
  16. Hvor får man kjøpt den brystpumpen? Kun på nett, eller er det noen butikker som selger det?

    ReplyDelete
    Replies
    1. m: jeg tror ikke pumpa er å få i Norge ennå! men jeg tror de jobber med å få den inn på det norske markedet. så inntil videre er den bare på nett, eller i Sverige. Vigdis*

      Delete
  17. Kjenner meg så godt igjen. Sitter her med lille pjokken på 18 dager og må ærlig innrømme at jeg nå er dritt lei hele puppen og amminga. Var veldig klar over at det kunne bli vanskelig å få til amminga.Men det trodde jeg gjaldt selve suge på puppen- greia. Ikke visste jeg at jeg skulle sitte her med 5 brystbetennelse, tette melkeganger og smerter som føles som knistikk hver gang totten tar tak i puppen. Foreløpig står jeg da i det og håper det går over (denne gang ved hjelp av antibiotika). Å feste ungen på puppen ble heldigvis ikke et problem for meg, men lite visste jeg om alt det andre. Og himmel så mange tårer, søvnløse febernetter og lange pumpenetter vi allerede har hatt. Nå må det da snart være vår tur til å bare kose oss ;)

    Supert at noen skriver om dette for det føles ganske så ensomt når det står på.

    Kirsti

    ReplyDelete
  18. For en nydelig blogg du har. Oppdaget den for noen mnd siden og er helt forelsket.
    Jeg har 2 jenter på 3 år og 6 mnd. Ante heller ikke at det skulle være så vanskelig å få til amming når jeg fikk første mann. Det var noen uker med såre brystvorter og feil ammestilling og mange tårer,men vi fikk det til tilslutt.
    Det gikk litt lettere andre gangen, men nå var jeg mer forberedt på at det kunne bli vanskelig.
    Har også mange venninner som har slitt skikkelig og bare har måtte gi opp. Du har jammen vært flink som har holdt ut.
    Lykke til videre.

    ReplyDelete
  19. Jeg skal väre skremmende ärlig,

    lille gutten vår er nå blitt 3 måneder. Ammingen er fortsatt et slit. Har som de fleste andre slitt med åpne sår i begynnelsen. Deretter hadde jeg forferdelige smerter som jeg först ble fortalt skyldtes sopp. Etter behandling for dette som ikke hjalp, kom jeg heldigvis til en veldig klok erfaren lege som trodde jeg hadde en tilstand som het Raynauds Fenomen på brystvortene. Blodgjennomströmningen i brystvorten forsvinner når han suger, og behandlingen som hjalp meg var Adalat som vanligvis er en medisin for höyt blodtrykk. Må ta en tablett av denne resten av ammetiden.

    Men mitt störste problem har värt produksjonen. Fra dag 5 fikk vi beskjed om å gi tillegg. Om det er grunnen til at vi fortsatt gir dette 1-2 ganger per dögn er jeg uviss om. Men gutten vår er lang og slank, så jeg stoler på egen dömmekraft om at han fortsatt trenger det.
    Og nå da han närmet seg 3 måneder, og smerter endelig var et fjernt minne har han blitt veldig urolig ved brystet. Grinete og utålmodig. Ammingen er sjeldent koselig, heller en stund hvor svetten renner og pulsen öker hos meg... I steden for å nyte et rolig barn og stryke han over kinnet, må jeg sitte å klemme på puppene mine som en gal for å hjelpe det som finnes ut.

    Og både mannen og jeg har sagt at det ikke er amming til enhver pris. Men hvor går egentlig grensen. Og hvorfor skal det så mye til för man "gir opp"? Ammeproblemene går helt klart ut over mitt selvbilde som mor. Det stresset jeg föler hver dag, gjör at jeg til tider kan föle meg deprimert. Det var ikke sånn jeg så for meg tilvärelsen som babymamma.

    Etter jeg har lest dette innlegget har jeg fått en liten aha-opplevelse. Nettopp det at en lykkelig mor er viktigere for sönnen vår enn en som kjemper for å oppnå idealet etter boken.

    Jeg trodde lenge at om jeg bare holdt ut, så kom det til å ordne seg og bli mye bedre.
    Er det noen her som har erfaring at det tok lenger enn tre måneder för produksjonen kom seg opp? Ammer ca. annenhver time - hver tredje time, og pumper 1 gang per dögn med en veldig bra pumpe. Er det noe mer jeg kan gjöre?

    Beklager for en rekordlangt innlegg. Som min mann sier, "kvinner har et enormt behov for å dele sine erfaringer"!

    ReplyDelete
    Replies
    1. Kjære Caroline! Så leit at du har slitt så mye! endelig godt at smerten i alle fall har gitt seg:) jeg er ingen ekspert, men man skulle jo tro at med den innsatsen du har gitt det, så skulle produksjonen ha gått opp nå. Jeg kan ikke fortelle deg hva du skal gjøre, men jeg står for det jeg skrev over her, at jeg synes ikke amminga skal gå på helsa løs!! går man ned i kjelleren av amminga og alt bare dreier seg om det, så kanskje det er en ide å gi seg? babyer trenger også en mamma som har det bra, og hvis en lykkelig mamma innebærer å gi flaske i stedet for pupp, så får det heller bare være. og babyen har jo fått morsmelk i tre måneder, og det er jo mye bedre enn ingenting! du har i alle fall vært KJEMPE FLINK, og jeg ønsker deg masse lykke til videre! skriv gjerne og fortell hva du bestemte deg for, og hvordan det går!! Klem fra vigdis*

      Delete
    2. Hei Vigdis,
      Dette kommer nesten ett år for sent, men så akkurat det du skrev og ville så gjerne svare. For det første gratulerer med ettåringen deres. Vår ble ett år i april:) Ble så sentimental av å lese det jeg skrev for snart ett år siden. Det var faktisk så, at ammingen var i ferd med å dra meg ned i kjelleren på den tiden. Og som kontrast ett år etter, er vi nå på rundreise i usa med en kjempe glad ettåring. Som kun har fått flaske siden han ble 4,5 mnd:) På den tiden lovte jeg meg selv at jeg aldri ville la det gå så langt med nummer 2. Og i lang tid, var jeg faktisk usikker på om jeg noen gang ville gå igjennom en barseltid på nytt. Ammeproblemene ødela så mye av gleden. Men de siste kveldene, har mannen og jeg sittet og drømt høyt om hvor gjerne vi vil ha nummer 2 nå:) Og jeg har så lyst til å få til ammingen neste gang. Virkelig gi det en sjanse. Men ikke fordi det er hva helsesøster eller andre mener. Kun fordi det er så koselig og et spesielt bånd mellom mor og baby når det fungerer, som jeg så gjerne vil oppleve:) Bare mine tanker en varm kveld..

      Delete
  20. Så godt å lese om andres erfaringer!
    Æ har en gutt på ti mnd som æ fortsatt ammer. Etter å ha lest om brystbetennelser og tilstoppa melkeganger har d gått opp for mæi at æ har vært heldig. Men å syns heller ikke ammestarten va gikk så rosenrødt som æ hadde trodd. Koffor e d ingen på barsel som normaliserer ammeproblemer? D hadde vært så godt å vite at d e vanlig, så man ikke sitter og føler sæi som den eneste på jord som sliter!
    Æ opplevde at mange har sterke meninger om amming, og angrer enda på at æbikke fullamma til han va 6 mnd. Va så mange rundt mæi som pressa på for å gi han grøt.
    Og til dæi som spør katti man vet når d e nok: æ har ei venninne som amma sin jente til ho va 4 mnd. Ho sleit med produksjonen, hadde alltid pumpa med overalt, brukte en nesespray sim sku tas 5 min før amming...og for ho ble d hele veldig styranes i hverdagen. Bare som et eksempel.

    ReplyDelete
  21. Mange har mye meninger om amming! Har ikke hatt nevneverdige startproblemer bortsett fra at jeg selvsagt ikke var forberedt på at det gjrode vondt i starten. Nå som snapp er blitt 12 mnd har jeg derimot sluttet å amme bortsett fra hjemme da jeg opplever det som problematisk å amme et større barn i offentligheten. "Skal du amme frem til konfirmasjonen du da?" og liknende kommentarer er ikke spesielt hyggelig. Så først skal vi absolutt amme og så skal vi absolutt ikke...

    ReplyDelete
  22. Jeg har ingen ammeerfaring, for jeg har ingen barn, men likevel syns jeg det er fantastisk flott at du faktisk skriver om det. Jeg har jo hørt om de som sier de ikke har fått det til, men har ikke tenkt noe mer over hva det er som gjør at de ikke får det til. Den tiden man skal bruke på å bli kjent med et nytt lite menneske ønsker man jo skal gå så smertefritt som overhodet mulig, og da kan jeg skjønne at man gir opp. Syns det er en bra oppfordring jeg, at hvis man ikke får det til, så har barnet det bra uten puppen også. Veldig mye positivt med pupp, men får man det ikke til, så er det ikke slik at barnet lider - faktisk. Veldig bra at du setter det på dagsorden! :)

    ReplyDelete
  23. Så bra innlegg! Og så fin blogg! Liker det:) jeg syntes amming var smertefullt, men fikk det til. Jeg har et tips som kanskje kan fungere for noen. Jeg er over gjennomsnittet opptatt av urter og har funnet ut at ringblomst....den mange har ute i Hagen... Er kjempe bra for huden... Den fornyer og forbedrer og demper betennelser. Derfor brukte jeg en salve som heter calendula. Det hjalp allerede første dagen på sykehuset på sårhet og smerter, heg smurte hele brystet om jeg fikk klumper ol og følte det hjalp. Jeg har flere venninner som har hatt samme erfaring. Den er også super som stelle krem på sår baby:) hadde bare lyst til å dele det hvis det kan hjelpe noen:) les gjerne om planten f.eks på urtekilden.no Lykke til med tida fremover! Liker stilen:)
    Camilla

    ReplyDelete
  24. Nydelig blogg du har!
    Hadde lyst til å si at massering av brystene er FYFY! Det gjør ting verre. Melkegangene er veldig følsomme for berøring, så hvis du skal overhodet TA PÅ brystene så må du bare stryke forsiktig mot brystknoppen. Pass på å stryke hele brystet, fra innerst til ytterst i strykende, myke bevegelser. ¨

    Massering er virkelig ikke godt hvis du har tette gange.r De kan "krølle" seg, og da er du like langt. Så et tips fra meg!
    Mvh

    ReplyDelete
  25. Kjære Vigdis
    For et utrolig viktig innlegg dette er!!
    Jeg er så enig med deg at ammetrøbbel er det alt for lite fokus på. Jeg er helsesøster og har veiledet mange kvinner i amming. Ofte så handler det om at de ikke fikk god nok hjelp helt i starten. Det er en teknikk og når man gjør dette for første gang, er det prøve og feile både for mor og barn. Vi vet at 25 % av mødre får ammeproblemer, så som du sier er dette absolutt vanlig å slite med. Da er det så viktig å ha god oppfølging for å komme i mål:)
    Det er så fint at du setter fokus på dette, spesielt også til førstegangsgravide, fordi som du sier, tror man at amming er en enkel sak og er ikke forberedt på den jobben det kan være. Mye kan forebygges med kunnskap og teknikk allerede før fødsel:)

    ReplyDelete