20/11/2012

*pupper til besvær 2!

amming er ikke alltid lekende lett, slik det ser ut som på dette bildet...

før i dag, da jeg kom over dette innlegget skrevet av flinke frøken makeløs, ble jeg så glad! glad for at flere setter ammetrøbbel på agendaen. tidligere i år skrev jeg dette innlegget om mine utfordringer med amming, og fikk masse respons både i kommentarfeltet og på mail fra folk som kjente seg igjen og hadde hatt liknende erfaringer. 
så i kveld ville jeg egentlig bare si: hvis du sitter der hjemme nå med ungen på puppen, gråten i halsen og hele ammingen går på tverke så les de to nevnte innleggene om amming, og vit at du ikke er den eneste! 
i fare for å gjenta meg selv (men noen ting kan ikke sies for ofte!) så vil jeg bare understreke dette:
jeg tror at det beste for barnet er en glad og fornøyd mamma, og hvis en må gi opp ammingen til fordel for flaske for å oppnå det, så får det heller bli sånn! misforstå meg rett; jeg er veldig for amming, men jeg tror uansett babyen er best tjent med en mamma som har det bra; ikke en mamma som går nedenom og hjem på grunn av ammingen.


ps! fortsett gjerne å stille spørsmål i spørsmålsrunden min; dette gir meg mange gode idèer til nye innlegg framover!

8 comments:

  1. Jeg slet også veldig med nr 1 og han hadde stramt tungebånd. Nr 2 gikk det bedre med. Men etter å ha lest mange av innleggene til Lykkemamma om dette og de du nevner så droppet jeg til slutt ammingen med størsten og gav han tillegg. Og jeggu ble det harmoni i heimen, en fornøyd baby og en fornøyd + uthvilt mamma :)

    ReplyDelete
  2. Eg kunne ikkje vert meir einig!! Når eg fekk første mann for snart 7 mnd sidan, var eg aldri helt innstillt på at eg skulle amme så lenge, men alt eg hørte om på sjukehuset var om amming, som om det skulle vere det einaste alternativet for meg og ungen. Men etter to veker med att eg gråt under kver amming, og var generellt nedtrykkt, så gjekk vi over til flaske og mme, og eg kunne ikkje hatt det beire, eg følte meg endelig som meg sjølv igjen! Og lille gutten min, har vekst som bere da, og kunne ikkje hatt det beire :) Som helse søsteren min sa "Da viktigaste er at ungen får mat og vekse og du er lykkelig, og glad til sinns, alt anna er ikkje så viktig"

    ReplyDelete
  3. Enig med deg, Vigdismor!

    ReplyDelete
  4. Er i hovedsak enig med deg. En glad mamma er det beste for barnet.
    MEN, amming skal ikke vaere forferdelig - klart det er vondt, og ikke minst krevende i starten, men grusomt skal det ikke vaere. Spoer om hjelp!! Det finnes saa mye hjelp og informasjon der ute, spoer helsestasjonen, ammehjelpen, familie, venner, og internet, med fine bloggere som deg som opplyser om at det ikke alltid er en dans paa roser.
    /Camilla

    ReplyDelete
  5. Så bra at vi er flere som snakker om dette! Det er jo en av de virkelige fordelene med blogging, at man (fra tid til annen) har mulighet til å sette fokus på ting man syns er viktig.

    Ha en fin dag, Vigdis! :-)

    ReplyDelete
  6. Jeg begynte å fullamme på KK og dro hjem i god tro om at ting fungerte. Jeg fikk svært lite hjelp på barsel, ble lagt på 3 tremannsrom med to damer med hver sin 2,5 kilos baby og fikk nesten inntrykk av her skulle ikke jeg klage jeg som var så frisk og oppegående. Så jeg bad om å få dra hjem etter en dag.
    Sjokket kom på vektkontrollen når Iben hadde gått ned 12,7 % av fødselsvekten. Da ble det ny innleggelse og flaske hver tredje time. Grusomt, jeg følte meg som et monster som hadde sultet ungen. Så jeg fikk en støkk i meg og hadde knapt melk en uke. Nå pumper jeg meg og gir henne på flaske, vi har prøvd amming men hun tar ikke brystet godt nok og blir sint. Men hun får min mat og like mye kos under måltidet. Takk for at du setter fokus på noe som mange føler er vanskelig!

    ReplyDelete
  7. For et nydelig familiebilde av dere:)
    Og angående amming...der har vi hatt våre kamper også gitt. Både akutt inleggelse på sykehus pga brystbetennelse, ammestreik, sykt barn som ikke klarte å amme og, bare for å nevne noen...
    Men, jeg har vært utrolig heldig og hatt en fantastisk støttende familie og venner som hjalp oss igjennom alt slik at vi gikk videre til å amme -lenge.
    Storesøster ble ammet i 7 mnd og Lillesøster i 20 mnd :)
    Det er ingen skam å gi seg hvis det blir alt for mye, men jeg er utrolig glad for at vi kom oss igjennom det og kunne fortsette å amme.
    Jeg tror støtte fra de nærmeste, og hjelp fra flinke fagkyndige er det superviktig og et must for at ammingen skal gå bra. Det er inte bara bara å amme! ;)

    ReplyDelete