13/02/2013

*bare en mamma!


når jeg ikke er i mammapermisjon så jobber jeg jo som sykepleier, og jeg har sett mye sykdom i arbeidet mitt. så når min kjære mann for eksempel blir forkjølet eller får omgangssyken (og dere vet jo alle hvor utroooolig syke menn blir!) så er det ikke alltid det er så mye sympati å hente hos meg; jeg har alltid sett noe verre;) men når barna mine for eksempel får feber, eller sliter med vond hoste som jonathan har gjort denne uken, så klarer jeg ikke helt å være en rolig og avbalansert sykepleier - da er jeg bare en mamma. og mammahjertet mitt blir bekymret, og det lider seg gjennom hvert hosteanfall og hver febergrad som stiger på termometeret. for når det kommer til mine egne barn så går fornuften min og følelsene mine rett og slet ikke sammen!
hvordan er det med dere; klarer dere å være helt rolige når barna syke, eller gjør det vondt langt inne i foreldrehjertene deres også?


12 comments:

  1. uff stakkar lille. Og stakkar mammahjertet! Hvis mine bare er litt småsjuke, så pleier jeg å bare ta det som en god unnskyldning for å drite i husarbeid og bare ta meg masse tid til å slappe av og kose. Men blir de veldig dårlige, så ryker all fornuft ut av vinduet. Da er jeg den hysteriske mora som banker litt for hardt på glassruta på legevakta midt på natten og krever en lege NÅ.

    ReplyDelete
  2. Enig! Har jobbet med multifunksjonshemmede barn i mange år, og trodde jeg var ganske herda når det kom til feber og pustebesvær. Men er det en som ligger og lytter til tullemor sin pust når hun er forkjøla, så er det meg.. Fornuften har ingen plass. Bare mammahjertet! :)

    ReplyDelete
  3. Når ditt eget barn blir syk er du bare mamma!

    Jeg er utdannet lege.... Desværre ville skæbnen at sønnen min fikk kreft, leukæmi. Med ett ble jeg bare mamma!

    Nogen har sagt til meg at det må være deilig å vite så mye... Som mamma har jeg nogen gange lyst å ikke vite noen ting!

    Gutten min har det bra og avslutter snart cellegift etter 2,5 års behandling. Heldigvis er vi bare blitt møtt av helsepersonell som har tatt meg for det jeg er: mamma.

    Å gud hvor jeg ble irritert sist jeg ringte legevakten å ikke med en gang fortalte at jeg er lege.... Til slutt måtte jeg "bekjenne kort" å legen i telefonen mente at da var det en helt annen sak! Akkurat der og da den natta var jeg bare en bekymret mamma som hadde bruk for at noen undersøkte guttungen og sa at alt var ok.

    Så ja jeg kjenner meg veldig mye igjen...

    Kh

    ReplyDelete
  4. Jeg kjenner meg veldig igjen! Er også sykepleier og fikk barn for 4 mnd siden, og jeg må ta meg i å prøve å tenke litt rasjonelt, for jeg tenker alltid det værste. Lille tulla mi har vært frisk hele tiden, men her er skapet fylt opp i tilfelle rottefelle..man er nok bare en mamma med et stort mammahjerte, og så får man være en rolig, avbalansert sykepleier når den tid kommer og en skal tilbake på jobb:-)

    ReplyDelete
  5. Det gjør vondt så uendelig langt inn i mammahjertet! Har ligget på sofaen med en hostende febersyk gutt i natt. Nå håper jeg vi snart blir friske hele gjengen!

    ReplyDelete
  6. Kjenner meg igjen! Som vernepleier er jeg vant til litt av hvert i jobb, men hjemme blir jeg veldig lite rasjonell og veldig mye følelser. Nå har begge de søte små (8 mnd og 2 1/2 år) hatt rs-virus, og det har vært en enorm påkjenning for mammahjertet. Sykepleierpappa'n derimot, er ganske flink til observere og roe ned mamma'n :)

    Siri

    ReplyDelete
  7. Jeg blir veldig urolig i mammahjertet mitt, og når minstesnuppa på 3 år fikk falsk krupp og det hørtes ut som om hun ikke kunne puste....da klora jeg bra på døra til legevakta da, midt på natta!! :)
    Å det verste er at jeg syns ikke det blir bedre heller. Med små, og forsåvidt, store barn blir det en del sykdom, men jeg blir aldri vant til det.

    ReplyDelete
  8. Jeg har det som deg. Sykepleieren i meg må pent vike plassen for mammaen. Prøver iherdig å finne en balanse mellom de to, men ikke lyktes så langt får en vel si :)

    ReplyDelete
  9. Stakkar liten! Jeg er også sykepleier, og kjenner meg VELDIG igjen i beskrivelsen av sympati ovenfor menn ;-D Og er selvfølgelig helt enig når det gjelder barna!
    Jeg har opplevd både hjertestans, respirasjonsstans, kritisk syke og akutt smerteanfall - men liekvel forholdt meg konsentert og rolig.. MEN da minsten på tre år satt en perle fast i nesen.. ja, DA fikk jeg panikk ;-D Alt gikk jo selvfølgelig bra.. og ja.. da var jeg visst ikke sykepleier, bare en mamma ;-D

    Klem og GOD bedring

    ReplyDelete
  10. Å, du har så rett, og skriver så sårt og fint!!

    ReplyDelete
  11. Har det presist som deg.Er også spl.og blir veldig bekymret når mine søte små blir syke.Har heldigvis en svigermor som er helsesøster, så hun får jeg mye råd og trøst fra!:)GOd bedring!
    Mvh Tine

    ReplyDelete
  12. jeg skulle ønske jeg var jeg sykepleier. for jeg friiiiker sånt ut, at jeg allikevel tenker at jeg hadde vært litt roligere som helsearbeider. kanskje ikke..

    ReplyDelete