04/04/2013

*second time around!


da jeg gikk gravid med maria så tenkte jeg mye over hva jeg ønsket å gjøre annerledes når barn nummer to kom til verden. som usikker førstegangsmamma for jonathan var jeg nok litt uforberedt på hvor stor omveltning i livet det å få et barn faktisk er. som jeg skrev i innlegget "myten om den kule mor", så var jeg overbevist om at jeg kunne fortsette livet mitt akkurat som før, og jeg brukte desverre alt for mye tid på å separere meg fra ham, i stedet for å knytte ham nærmere meg.
basert på mine iakttakelser av andre mødre, og historier jeg hadde lest og hørt om mødre som klarte å sjonglere både nyfødt baby og selvrealisering, så lagde jeg en hel haug med regler for meg selv. disse reglene skulle gjøre det enklere for meg å overlate ham til andre relativt ofte, slik at jeg skulle få komme meg ut å bare være vigdis. 
han skulle for eksempel ikke sove i sengen med oss, for da kunne han bli vant til det. han måtte helst ikke sovne på puppen, for da var det i teorien bare jeg som kunne legge ham. flaske måtte han lære seg å drikke av før han ble tre måneder, for jeg måtte få frihet til å komme meg ut av døra.
jeg jobbet så hardt for å oppfylle disse kravene samtidig som hvert eneste bein i kroppen min forsto at det var feil!

jeg får ikke gjort den første tiden med jonathan annerledes. hadde jeg kunnet gjøre det, så hadde jeg lagt ham i senga mellom oss oftere. jeg hadde latt ham sovne på puppen så lenge han trengte det og jeg hadde ikke stresset så fælt med den flaska.
 nå skal det sies at jonathan virkelig hadde en fin spedbarnstid, og han sov faktisk aller best i sin egen seng, men han hadde kanskje en i overkant stressa mor som prøvde å sjonglere litt for mange baller i lufta på en gang!

klok av skade, så stresser jeg ikke med disse tingene med maria. hun sov tett, tett inntil meg i voksensenga så lenge hun trengte det, og gjør det fortsatt når behovet melder seg. hun sovner på puppen så godt som hver kveld og flaske har hun for lengst sluttet å ta. hun vil bare ha pupp, og det får hun!

så som dere forstår så er jeg ikke mye ute av døra på egenhånd. lillemor er snart ti måneder, og vi lever fortsatt i den symbiosen bare en mamma og et barn kan, og jeg nyter hvert sekund! jeg får stadig høre at vi må lære henne den flaska, og at jeg må komme meg ut mer. men må jeg egentlig det akkurat nå? denne tiden er så kostbar, og om bare noen måneder så drikker hun antakeligvis av kopp og er sikkert ikke interessert i de puppene noe mer. jeg skal ikke stikke under en stol at det skal bli godt med mere egentid om ikke alt for lenge, men akkurat nå er jeg akkurat der jeg vil være; sammen med barna mine.

32 comments:

  1. Noen ganger er du bare så sinnsykt søt og fin, Vigdis. Du skriver veldig flott. Jeg blir helt rørt, jeg.
    Klem Hilde

    ReplyDelete
    Replies
    1. *tusen takk, Hilde; det var koselig sagt!

      Delete
  2. Jeg kunne ikke vært mer enig!
    Får stadig vekk høre at du burde gi mer slipp og burde gjøre sånn og slik, men når det enormt sterke morsinstinktet sier noe helt annet, så må man rett og slett høre på seg selv....

    ReplyDelete
    Replies
    1. *jeg har også begynt å stole noe grasalt på morsfølelsen, og det stemmer gang på gang!

      Delete
  3. kunne ikke vaert mer enig. Det er som aa höre meg selv. Nr 1 og 2 her i huset har sovet i egne senger fra dag 1 og det har alltid gaatt bra, men nr 3 ble födt med en god dose nostalgi fra min side... han er jo mest sannsynlig den siste babien her i huset og gjett om han faar det som han vil? Sover sammen med oss hver eneste natt, spiser stort sett bare pupp:) Dersom man bare har taalmodighet saa viser ungene selv naar de er klare for aa separere seg fra deg. naa skal det sies at det aldri har vaert traumatisk for de 2 andre aa sove i sin egen seng. Men det var jo det de ble vant med helt fra begynnelsen... Jeg skulle önske de hadde sovet med oss fra början, for naa tenker jeg at det liksom er det mest riktige. At barna blir tryggere og mer harmoniske av det. Men jeg var jo bare en amatör med förste og siden det gikk fint ble det slik med nr 2 ogsaa. Og av helt andre grunner ble det til at tredjemann havnet i sengen med oss.
    Gjort er gjort og jeg tenker at uansett hva vi valgte saa var det bare av kjaerlighet.
    Fin dag til deg og dine:)

    ReplyDelete
    Replies
    1. *det har du virkelig rett i; uansett hva man velger, så er det jo av kjærlighet:) fin kveld til deg!

      Delete
  4. Du tar så fine bilder :)
    Kan jeg spørre om det her er tatt med G1X?

    ReplyDelete
    Replies
    1. *tusen takk; så veldig koselig at du synes det:) jeg bruker g1x'n min mye, men akkurat dette er tatt Canon eos m. et supert kamera!!

      Delete
  5. Helt enig! Den første tida går så fort, men man skjønner det ikke helt med nummer en. Med førstemann dreiv jeg og pumpa meg, skulle fryse ned morsmelk, og mannen skulle gi flaske sånn at jeg fikk litt fritid. Bare pes egentlig. Med de neste barna har det vært null pumping, null flaske. De har sovet med oss. Og vips er de store.

    ReplyDelete
    Replies
    1. *ja,det går virkelig fort, pia! det er bare å nyte det, vettja:)

      Delete
  6. Godt og velskrevet indlæg Vigdis, med tanker omkring de ofte modstridende
    følelser moderrollen efterlader os. Samfundet/kulturen vs. instinkt. Min erfaring med nu 4 børn i alderen 1- 12 år, minder meget om den splittelse du omtaler - og jeg kan kun opfordre til at lytte mere til egen mave fornemmelse/instinkt, da det stort set altid ender mest rigtigt ud. Vi skal bare knuselske de der små børn, og forkæle dem med al vores kærlighed, tryghed og opmærksomhed så længe de overhovedet vil have det. Pludselig er de store og skal nok selv sige fra og vende sig ud mod resten af verden - helt naturligt.
    Lykke fremover til dig og dine søde børn.
    Venlig hilsen Annika

    ReplyDelete
  7. Man skal gjøre som man kjenner er riktig for seg selv, babyen og familien.
    Man vet som oftest hva det er, selv om man er nybegynner.
    Vi samsov og gjør det av og til enda, syv år etter. Kalde vintere krever at alle ligger i klump og varmer hverandre. Så lenge alle sover godt, er det greit, mener jeg.

    Ellers er det viktig å huske at foreldrepermisjonen vel egentlig er til for at babyen skal få være sammen med foreldrene, ikke at foreldrene skal ha et "friår"... i hvert fall tenkte vi sånn, det er barnets år, ikke vårt. Og trengte han å ligge på pupp fire timer i slengen, så fikk han det. Deilig.

    ReplyDelete
  8. Flott skrevet, og jeg tror du har veldig rett i at det beste bare er å nyte spedbarnstiden når den er der - for den går jo fort over.

    Også lurer jeg litt på; kom du deg mer ut når Jonathan var liten enn med Maria? Og når du var ute, koste du deg med det?

    ReplyDelete
  9. Kunne ikke vært mer enig:-)Flott skrevet!

    ReplyDelete
  10. Dette var god lesing for meg! Jeg har hatt dårlig samvittighet fordi jeg ikke føler meg klar for jentekvelder ut på byen og mange timer uten lille jenta mi. Hun er 5 mnd og jeg er ennå i boblen vår og føler at tiden raser. Vi bor ennå i byen jeg studerte i og har derfor ikke så mange "etablerte" par ennå, som vi har på hjemplassen, derfor er kanskje presset fra venninner også større. Jeg skal virkelig prøve å få vekk den dårlige samvittigheten og lytte til hva mammaen i meg vil: kose og atter kose med lille jenta:-) Det å være kjærester midt oppi alt klarer vi bedre og bedre ettersom vi får kveldene våre tilbake. Igjen må jeg si:fin blogg altså!

    ReplyDelete
  11. Enig med deg. Det er viktig at man gjør det man selv føler er rett!
    Selv så tenkte jeg at det å være "bunden" med puppen i nærmere et år allikevel er en veldig kort periode av livet. Nå er begge mine jenter store og de vil hverken ha pupp eller sove i min seng lenger ;)
    De gikk forøvrig direkte over til tutekopp når de selv ikke ville ha pupp lenger, ca 10-11 mnd gamle. De har aldri tatt flaske:

    Klem :)

    ReplyDelete
  12. Jeg tenker akkurat som deg. Denne gangen stresser jeg ikke med hva andre mener, og gjør det jeg aller helst vil; nemlig å kose meg mest mulig hjemme med minstemann! Venner kan jeg treffe på dagtid også, og behovet for natterangling er (etter 3 år med veeeeldig lite søvn) nærmest lik null...;)
    Kos deg med resten av permisjonen, og god tur til sydligere strøk! :)

    ReplyDelete
  13. Jeg har ikke noe mer å si enn akkurat det du sier! Det er nøyaktig de samme tankene jeg har har hatt mye selv i det siste....med to gutter på 32 og 11 mnd så kjenner jeg meg mye igjen i din livssituasjon, men først og fremst fordi du reflekterer over hverdags- og familielivet på veldig lik måte som meg. Tusen takk for at du deler dine gode og fornuftige tanker på en utrolig deilig måte - jeg er innom bloggen din flere ganger daglig med stor forventning og glede over hva jeg kan møte av bilder og tekst. Ha en strålende kveld!

    Klem fra Anne

    ReplyDelete
  14. Jeg er så enig! Flott skrevet, sikkert mange som trenger å høre! Vanskelig å strekke til i alle kanter som er forventet i denne perioden. Kostbar tid, man aldri får igjen

    ReplyDelete
  15. her er jeg så langt fra kul som det går an - og lykkeligere enn noengang. jeg har gjennomgått den samme prosessen. jeg tror man stiller så store krav til seg selv første gangen, og så er det kanskje frykten for at livet skal bli FOR annerledes, at man tviholder litt på tanken om at alt skal være som før..men så blir det jo ikke det; det blir jo bare bedre! og alt som er "kult" betyr så mye mindre.
    nå er det jo min "third time around", og jeg nyter som deg hvert sekund med lillingen. ikke har jeg pumpa en dråpe, ikke har vi prøvd flaske, og ikke vil jeg heller. jeg tenker at kanskje, bare kanskje, skal vi prøve en gang i mai, da jeg er invitert på fest. og da er han jo fire mnd allerede. deilig å bli mer sidrumpa mer årene, og tryggere på det, og mer likegyldig til all den andre støyen. bare meg, og babyen min.
    stor klem fra sandsvær!

    ReplyDelete
  16. flott, ærlig og herlig lesning og kjenner meg så godt igjen!! jeg hadde masse regler klar når vi fikk vår første, og andre, og tredje og ikke minst 4 gutt, men de måtte endres og trikses med alt etter som. litt etter litt fikk vi ting til å fungere og jeg må nok innrømme at vi fremdeles har noen småtasser som kommer inn om nettene og det verste av alt er at jeg synes nesten det er litt koselig, forstå det den som kan:-) klem fra Helen

    ReplyDelete
  17. Så nydelig en blogg du har! Jeg legger deg meg til som følger, og ønsker deg en fin dag videre.. :)

    ReplyDelete
  18. Godt å høre det er flere :)
    Her har ingen av mine 3 ønsket flaske, men det har alle sovnet ved puppen og sovet med meg. Slitsomt til tider, men det er en grunn til at jeg har latt alle 3 gjøre det <3 Denne tiden får man aldri igjen!

    Nyyyyt :)

    Klem (og flott skrevet)

    ReplyDelete
  19. Så nydelig og ærlig skrevet! Du er fin! <3

    PS. Jeg liker ikke så kule mammaer, jeg, det nydeligste i verden er å se en mamma ta godt vare på babyen sin, gi det all sin oppmerksomhet og kjærlighet, ikke en som ser en annen vei mens hun gynger litt på vogna på trikken med klær av nyeste mote.

    Jeg observerer mammaer nøye i offentligheten, det er så interessant, og gleder meg fælt til jeg forhåpentligvis får bli mamma selv en dag, etter litt studietid, litt etablering og sånt..!

    ReplyDelete
  20. Så fint skrevet vigdis :)
    liker måten du formulerer deg på.Herlig og ærlig.
    Tommelen opp.

    Stor klem fra Henriette ( tidligere blogger med bloggene Frøken og FRU OG 24)

    ReplyDelete
  21. Så fint skrevet! Kjenner meg igjen! Men kanskje man har andre behov med nummer en enn to? Vi har fått to på 1 1/2 år og jeg har ikke behov for så mye egentid som jeg hadde. Heldigvis! For det blir ikke så mange muligheter for det heller. Kanskje er overgangen såpass stor når bare har hatt seg selv å tenke på i 30 år? Ha ei fin helg! Hilsen ei som praktiserer samsoving/sovnepåpuppen og alt jeg prøvde å unngå med nummer en!

    ReplyDelete
  22. Er SÅ enig, det er godt at vi har mulighet for å erfare og følge instinkt og hjerte med søsken som kommer etter. Livets lærdom, det tar tid og erfare, men det er veldig godt å kunne kjenne på roen og være "enig med seg selv" om hvordan en vil få det beste ut av denne dyrbare tiden.

    ReplyDelete
  23. Hei!
    Så fint å lese! Jeg er så enig! Og blir ofte kalt "hønemor" for det... Kos deg!

    Ida

    ReplyDelete
  24. Nyt det. Nyt at du kan være tilstede for småtassene dine. Og hvert barn er forskjellig - noen trenger mer bæring og konstant nærhet enn andre. Det er ikke mulig (mener jeg) å forhåndslage regler for hvordan alt skal være - en må kjenne etter hva dette barnet trenger, (og naturligvis hva som er mulig å få til).
    Den nærheten du bygger nå - den bygger dere resten av livet på som familie. De skal jo farte hit og dit og fra dere - men de trenger denne basen.
    Hilsen mamma til tre litt større, 7, 9 og 11!

    ReplyDelete
  25. Nydelig innlegg - og veldig, veldig sant! Det er vel noe med at man må finne opp kruttet selv når man blir mamma for første gang? Jeg tør ikke en gang si høyt (i allefall ikke til andre enn dem eg kjenner veldig, veldig godt) hvor lenge jeg lot de to yngste sovne på puppen...

    Selv om det er FANTASTISK å se ungene bli store, så er tida med helt små unger så innmari kort. Vi er jo selstendige og uavhengige det meste av livet, småbarnstida er bare en kort, kort fase-

    ReplyDelete
  26. Det er jo bare så herlig når mødre finner ut at alle disser gode rådene faktisk ikke er så gode alikevel. Kanskje til og med veldig dårlige råd? Jeg er helt enig med deg, hvorfor stresse sånn med å avvenne og øve seg på å være borte fra hveradnre? Og hvorfor være bort fra hverandre? Tiden kommer fort nok der man er spredt fra hverandre store deler av dagen. Jeg for min del nyter den tiden helt til skolestart:)

    ReplyDelete
  27. Åh så enig!:)) Eldstemann sov mellom oss til han var 2 år, til tross for alle rundt oss sin store forskrekkelse! Nå er han nesten 7, og vandrer til skolen sammen kameratene hver morgen, og har så vidt tid til en liten skjult kos, tiden flyr, så nyt babytiden så lenge det varer:) Lillebror Jonathan, han fikk pupp til han var nesten 3 år, bare på natten altså, men han koblet seg på og koste seg der vi samsov i dobbelsenga. Dette har jeg nesten holdt som en hemmelighet fordi det er så liten aksept for å amme over lang tid. Begge gutta måtte vi sitte på sengekanten til og vente til de sovna, lenge! Og ja, det kunne være ganske slitsomt, men som en mamma til en vilter 5-åring og en skolegutt på 7, ser jeg at tiden bare har flydd i vei, og kommer aldri tilbake :)

    ReplyDelete